Helt sør i Rogaland ligger Dalanes særegne anortosittlandskap. Anortositt er en dypbergart som gir Dalane et nakent «månelandskap» med helt spesielle steinformasjoner, og med små grønne sprekkedaler mellom. Bergarten gir opphav til et næringsfattig jordsmonn og som dermed ligger nakent fram i dagen, og gir landskapet et småknudrete og karrig preg.
Anortosittlandskap finnes få andre steder på jorden. Innenfor dette særegne geologiske området finnes store mineralressurser, og dette har lagt grunnlaget for en over 150 år lang bergverkshistorie. I dag er Sokndal Norges største bergverkskommune. Landskap og geologi har også lagt premissene for en marginal og særegen jordbruksdrift. Mange av heiagardane har drevet ekstensivt jordbruk der utslåtten var viktig. I dette golde landskapet, har menneskene alltid måttet ty til flere næringsveger for å overleve. Kystfisket var tradisjonelt den viktigste tilleggsnæringen til jordbruket, både som matauk og som inntektskilde. På 1800 tallet vokste bergverksindustrien fram og gav nye muligheter for livberging. I motsetning til tidlig industri mange andre steder i landet, der mennesker gjerne flyttet til selve industristedet, ble de fleste i Dalane boende på gårdene og drev med fiske og jordbruk ved siden av arbeidet i gruvene.
Landskapet illustrerer denne spesielle sammenhengen mellom jordbruk og bergverksdrift i Dalane. Innenfor området finnes flere kulturmiljø som kan knyttes til gruvedriften på 1800- og tidlig 1900-tall. Gruvedriften ved Blåfjell startet opp i 1863 og representerer den første, større industrivirksomheten i Sokndal. Det finnes et 20-talls små og store gruveinnslag hvor man utvant titanholdig jernmalm. I tilknytning til gruvene ble det reist et lite bygningsmiljø, og tuftene etter dette er synlige i dag. For å frakte malmen videre ble det bygget en åtte kilometer lang jernbane mellom Blåfjell og Rekefjord. Denne malmbanen er Rogalands første jernbane og er et imponerende stykke ingeniørkunst med flotte steinsatte partier. Traseen følger naturlig dalen som strekker seg fra Hauge sentrum til Guddalsvatnet. Fra Rekefjord ble malmen eksportert til England for smelting. Totalt ble det utvunnet omtrent 80 000 tonn malm fra Blåfjell frem til 1876 da virksomheten ble lagt ned. I 1916 startet A/S Titania opp drift for uttak av titan på Sandbekk, bare noen kilometer nordøst for Blåfjell. Antall ansatte på Sandbekk økte fra rundt 90 i 1916 til over 500 i 1936. Fra Sandbekk ble titanen fraktet med taubane til Jøssingfjord for transport ut av landet. Deler av denne taubanen er bevart. I tillegg består et stort bygningsmiljø med blant annet velferdsbygg, kompressorbygg, lokstall, messe og funksjonærboliger. Gruvedriften på Sandbekk medførte store inngrep i landskapet, med gruveinnganger, infrastruktur og deponier med sand som er avfall fra produksjonen. Sanden ble deponert over store områder mellom bergnabbene ovenfor gruvene, og landskapet her ble fullstendig transformert. Driften på Sandbekk ble gradvis avsluttet frem mot 1965. Sentralt på den golde og værharde kyststrekningen mellom Lista og Jæren, ligger Jøssingfjorden. Fjorden er 2,5 kilometer lang og skjærer seg dramatisk inn i det nakne fjellmassivet. Industrihistorien her startet allerede tidlig på 1900-tallet og innen 1920 var det etablert både tremelfabrikk, sjamottefabrikk (brent leire), stålsmelteverk og sinksmelteverk i Jøssingfjord. Hele tre kraftstasjoner var i drift samtidig. Den åpenbare bakgrunnen for industrietableringene var tilgangen til naturressurser i form av råvarer og vannkraft, men også de gode havneforholdene og kort avstand til kontinentet var viktig. Selv om det fra 1960-tallet er Titania sitt dagbrudd på Tellnes med verdens største ilmenittforekomst, som har preget Jøssingfjord, er det også flere spor etter disse tidlige, men mer kortvarige industrieventyrene som gir en historisk dybde til landskapet.
Jøssingfjord er også kjent for «Altmark-saken» som fant sted i februar 1940. Et tysk militærskip, «Altmark», med 300 allierte fanger om bord, søkte dekning i Jøssingfjord. Skipet ble bordet av britiske soldater, flere tyske soldater døde, og de allierte fangene ble satt fri. Ordet «jøssing» ble etter krigen selve urbegrepet på norsk motstandsholdning mot den tyske okkupasjonsmakten. Jøssingfjorden er sist, men ikke minst, kjent for de to ikoniske husene under Helleren. I le for regn og vind, under Helleren, ligger de to små bolighusene fra siste del av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet. Området under helleren har vært brukt av mennesker siden steinalderen. I tillegg til Helleren-husene, representerer gårdene ved Knubedal, Øvre Lauvås, Bu, Vinterstø, Dydland og Reg den marginale gårdsdriften som har blitt drevet i Sokndal gjennom tidene. En har dyrka jorda på de stedene der det var mulig, i sprekker og daler mellom fjell og berg. Sporene etter gamle driftsformer, med rydninger, bakkemurer, slåtteenger, styvingstrær og tufter, er fremtredende på flere av disse gårdene, og på flere finnes også autentiske bygningsmiljø intakt. For å overleve har kystfiske vært en viktig tilleggsnæring, og flere steder utgjorde ressursene fra havet et like viktig bidrag til økonomien som den avkastningen jordbruket gav. Sporene etter strandsitterplasser, naust og båtstøer er synlige, både i Jøssingfjord og i Knubedal.