MERK: Den ytterste avgrensingen markerer Circumferensen som er buffersonen. UNESCO verdensarvområdet består av de mindre avgrensingene som er innenfor denne buffersonen.
Gruvedrift og jordbruk var grunnlaget for Røros sin eksistens. Dette viser seg i byens bygningsmessige struktur. Byplanen reflekterer en teknologisk og industriell utvikling. Tradisjonell byggeskikk i tre viser innbyggernes todelte livsgrunnlag som både bergverksarbeidere og jordbrukere. Kompakte gårdsanlegg er innpasset i et urbant planmønster og tilpasset beliggenheten i et karrig fjellterreng med ekstreme klimatiske betingelser.
Byens uttrykk er skapt av lokale byggetradisjoner og impulser som kom utenfra i forbindelse med Kobberverkets utvikling og drift (1644 – 1977).
Etter at byen ble brent i 1678-79 har ingen dramatiske hendelser inntruffet, men jernbanens ankomst i 1877 førte til en total omlegging av Verkets drift samtidig med endringer innen allmenn byggeskikk.
Røros ble innskrevet på listen over verdens kultur- og naturarv i 1980.
Circumferensen
I 2010 ble de omkringliggende områdene rundt Røros bergstad, den såkalte Circumferensen, skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste.
Utvidelsen omfatter bergstaden med omkringliggende landskap og de viktigste gruveområdene samt Femundshytta, som representant for de fjerntliggende smeltehyttene og vintertransportruten fra Tufsingdal over Korsjøen til Røros. Hele cirumferensen, privilegieområdet som ble gitt til Røros kobberverk av Chrisitan IV i 1646, får status som buffersone.
Utvidelse av verdensarvområdet er viktig for formidlingen av hele bergverkshistorien og menneskenes innsats for å overleve under svært vanskelige klimatiske forhold.