Sinsenbyen var den største private utbyggingen i Oslo, muligens i hele Norge, før 2. verdenskrig. Entreprenørfirma Brødrene Johnsen sto for utbyggingen, og de kjøpte 90 daa vest for jernbanen (Gjøvikbanen) i 1934 til Sinsenterrassen og nye 80 daa til Schouterrassen i 1935. Området hadde fram til da vært dyrket landbruksjord. Sinsenbyen ble oppført i relativt kort periode, 1934- 39.
Arkitekt Kristofer Lange utarbeidet reguleringsplan for området mens arkitekt Thorvald Chr. Hauff prosjekterte bebyggelsen. Alt er planlagt og bygd i tidens rådende stil, funksjonalismen. Målet var å tilby arbeiderklassen sunne og gode boforhold til en overkommelig pris. Sinsenbyen består av 45 lamellblokker organisert parallelt eller vinkelrett på hverandre, over 4 og 5 etasjer, enkelte har i tillegg delvis innredet kjelleretasje. Én bygning, den tidligere «Kinobygningen» i Trondheimsveien 163, har 8 etasjer. Det var noe funksjonsblanding. Det var opprinnelig 75 næringslokaler, men hovedfunksjonen var bolig. En del av bebyggelsen, Schouterrassen, ligger på en kolle og er lett synlig fra flere steder i byen.
Blokkene har flate tak med fasader av rød, upusset tegl, mens noen fasader er helt eller delvis pusset og malt, og med relativt nøktern dekor. Både i plan og funksjon er bebyggelsen utformet etter funksjonalismens idealer med gode innvendig boforhold med relativt store leiligheter i en tidstypisk planløsning. Uteområdene mellom husene er opparbeidet parkmessig, området er derfor gjennomarbeidet, både utvendig og innvendig. Alt er planlagt etter funksjonalismens idealer; lys, luft, renhet og sunnhet. I dag er Sinsenbyen relativt uendret både når det gjelder eksteriørene og fellesarealene i forhold til opprinnelig utførelse.