På begynnelsen av 1900-tallet presset arbeiderbevegelsen på for at kommunen måtte bygge boliger. Hagebyidéen sto sterkt, men mange hevdet at denne boformen ville bli for kostbar. De fleste mente at den beste løsningen ville være å oppføre store leiegårder i kommunal regi. I 1916 kjøpte kommunen 270 mål øst for Vogts gate, som ikke var bebygd, og startet utbyggingen av flere nye kvartaler, den såkalte Torshovbyen. Torshovutbyggingen bygger derfor på leiegårdsprinsippet. Torshovbyen ble oppført årene 1917-25 etter tegninger av Boligtilsynets/Boligdirektørens arkitektkontor, ledet av Harald Hals og Adolf Jensen Talberg. Arkitekt Harald Hals var byplansjef i Oslo 1926 -46, med unntak av perioden 41-45, og stod for Generalplanen for Stor-Oslo. Harald Hals prosjekterte også Heiabyen, Gimle, Lindern, Ullevål Hageby, Hoffbyen, Ila og Nordre Åsen.
Reguleringsplanen for Torshov er preget av den nordiske byplantradisjonen mellom århundreskiftet og 2. verdenskrig. Typisk for denne er at topografiske særtrekk blir framhevet både lokalt og i det store landskapsrommet. Dette gjerne i samspill med nybarokke aksedragninger. Samtidig ønsker en å integrere både engelske hagebyidealer og tysk/østerrikske idealer fra Camillo Sitte om variert byrom-forming. Ut i fra ideeme, etableres en akse mellom fjordlandskapet i sør opp til en utsiktshøyde. Rundt høyden formes en asymmetrisk, vifteformet park med lekeplass. Ut fra dreiepunktet for viften stråler også en tverrakse mot vest, med den mindre, åttekantede Hegermannsplass og oksefontenen som sentralmotiv. De fleste gater i Torshovbyen har alléer og forhager. Bebyggelsen er anlagt i kvartaler med store beplantede gårdsrom.
Boligkvartalet var også banebrytende når det gjaldt byggeskikk og sanitær standard i kommunal boligbygging i Oslo. Her ble betong for første gang benyttet i en kommunal leiegård. Dette var også det første kommunale boligkomplekset med sentraloppvarming og felles vannforsyning. De til sammen 135 små leilighetene hadde badekar i stedet for dusj og vaskerom i forbindelse med kjøkkenet. Innenfor området er det fremdeles lett å se og oppfatte deler av det omfattende system av sammenhengende park-årer og turveier som Generalplanen for Stor-Oslo 1934 la opp til. Haarklous plass og grøntområde rundt Torshov kirke (kalt Torshov kirkepark eller Kirkeparken) inngikk sammen med bl.a. Torshovdalen i systemet av sammenhengende park-årer og turveier som Generalplan for Stor-Oslo, vedtatt av Oslo, Asker og Bærum i 1934, satte av som fritt, ubebygd land. Bare deler av Generalplanen ble realisert.
Bygningene nederst mot Grünerløkka er oppført som enhetlige komplekser i tre etasjer med fasader av slemmet tegl, det vil si at mursteinens struktur er synlig gjennom malingen. De er bygd i årene 1919-1921. Fargebruken er avmålt, og gjerne duse gul og beige-farger. Det er utsmykking rundt vinduene i tegl. Vinduene er som regel tre-fags vindu, oppdelt med tre sprosser. Takene er valmet og oppført med rød taksten. De første gårdene hadde et nasjonalromantisk uttrykk med noen enkle variasjonstema.
Fra 1923 fortsatte utbyggingen i de tilgrensende nordligeøstlige områdene, og fra da av setter nyklassisismen sitt preg på den kommunale bebyggelsen. Gårdene bygges fortsatt av tegl, men pusset med glatte overflater. Noen av byggene er utstyrt med søyler, portaler, pilastre og imiterte kvadremurer. Fasadene oppleves som lange enhetlige flater. Den mest vesentlige portalen i området er oppført med ioniske søyler, og fremstår svært monumental med høyde som spenner over tre etasjer. Fargebruken på kompleksene varierer fra støvet rød, rosa, gult i forskjellige nyanser fra oransje til grønt, og enkelte gråfarger. Takene er tekket i sink, og har betraktelig lavere vinkel her, slik at de ikke kan betraktes fra gateplan. Vinduene er malt i kontrasterende farger, gjerne rødt, grønt eller brunt. Fasadene er komponert med like mellomrom mellom vindusflatene, og like vindusproporsjoner. Det fins ingen vindu som er plassert vilkårlig, da alt har sin orden og mening. Vinduene er typiske tofags 1920-talls vindu, oppdelt i tre felt med sprosser. Vinduene i nyklassisismen blir en anelse bredere enn de typiske krysspostvinduene man finner på 1900-tallets murgårder. Ornamenteringen rundt vinduene er svært begrenset, og begrenses til enkle profilerte lister i gips. Noen av byggene har en enkel list for å markere etasjeskillene på fasaden. Det som skiller seg ut på de ellers rytmiske fasadene er gjerne inngangen til trappeganger og portrom, som er mer monumentale, og gjerne oppført i naturstein. På noen av byggene finner man mindre sirkulære vindu helt øverst ved gesims. Dette er et trekk vi finner igjen i nordisk nyklassisisme, likedan med bevegelsen Swedish Grace som for eksempel konserthuset i Stockholm.
Soria Moria er et av de offentlige byggene som ble åpnet i 1928 og kan ses i dirkete lys av utbyggingen sosialboligene på Torshov. Kulturtilbud var som regel forbeholdt overklassen på vestkanten, men Soria Moria skulle være et tilbud for arbeiderklassen. Her finner vi også igjen de klassiske ioniske søylene med monumentale proporsjoner og de pussede fasadene.
Helst øst i området finner det det hestesko-formede boligkvartalet i Åsengta – Hans Nielsen Hauges gate – Jeppesens gate. Dette ble oppført i 1931, tegnet av arkitekt Ole Øvergaard, og skilte det seg ut fra den øvrige bebyggelsen med sin funkispåvirkede form og utseende. Taket er flatt, men bygningen har tørkeloft, noe som var vanlig i tidlig funksjonalisme. Loftsvinduene framstår som små rektangulere hull i fasaden, og er kanskje en videreutvikling av de sirkulere vinduene. Byggene skiller seg ut ved at teglen verken er slemmet eller pusset, og bare er eksponert tegl. Vi kan også se at vinduene formet som horisontale bånd og uten sprosser, noe som helt klart er påvirket av funksjonalismen. På dette bygget finner vi en portal, og ønske om plassdannelse ved å forme blokken som en U for å skape en utvendig plass. Alt henger sammen med omkringliggende bebyggelse.
Stilartene spenner fra romantisk, nyklassisistisk, og funksjonalistisk. Likevel står ideen om arbeidergårdens sentrale funksjoner stødig til tross for de estetiske svingningene. Ideen om store bakhager, plassdannelser, siktakser, og nøye planlagte kvartaler er synlig i hvert enkelt av kvartalene.