Boligområdet Vålerenga vokste fram på siste halvdel av 1800-tallet på Vålerenga gårds grunn. Gårdens hovedbygninger lå omtrent der Vålerenga kirke og Vålerenga prestegård ligger i dag. De første tomtene ble skilt ut i 1855 og i en 20-årsperide ble det ført opp mange trehus på festet grunn. Vålerenga lå utenfor bygrensa og det var derfor ikke murtvang. Det var langt rimeligere å bygge i tre enn mur og derfor vokste det fram forsteder med boliger for arbeidere og folk med mindre økonomiske ressurser like på utsiden av den gjeldende bygrensa.
Mange håndverkere slo seg ned på Vålerenga. Husene ble bygget med fasadene mot gaten og med bakgårder som rommet forskjellige småbedrifter og næringer. Dette førte til den selvgrodde, frodige og mangfoldige bebyggelsen og bakgårdene som er karakteristisk for Vålerenga.
Fram mot byutvidelsen i 1878 endret bygningsmønsteret seg noe da det ble bygget flere leiegårder i tre. Øverst på Vålerenga ble det også oppført noen store private hus med hager. Da Vålerenga i 1878 ble innlemmet i byen ble det innført murtvang. Etter byutvidelsen ble det oppført murgårder.
Schwendsens Lithografiske Officins kart fra 1880 er den tidligste opptegningen som viser Vålerenga som en utbygget, regulert helhet. Området er organisert i 3 parallelle øst-vest-gående gater, samt noen tverrgater. Vålerenga kirke og Vålerenga park med den gamle prestegården ligger på en kolle, akkurat der hovedbygningene på den gamle Vålerenga gård lå.