Kulturmiljøet dekker et areal på omtrent 167 daa.
Formålet med fredningen av Levanger som kulturmiljø er å sikre og bevare et bymiljø av nasjonal verdi som viser et godt eksempel på norsk byutviklingshistorie, med hovedvekt på byplanhistorie, kulturhistorie og arkitektur. Spesielt gjelder dette det sammenhengende lave trehusmiljøet fra perioden fra 1896 frem til murtvangloven av 1904.
Fredningen omfatter en del av Levanger sentrum og gjelder eksteriør hvor hovedvekten er gatevendte fasader som en del av et samlet trehusmiljø. Dette omfatter alle utvendige arealer og eksteriøret til alle byggverk, faste konstruksjoner, anlegg og installasjoner, herunder alle bakgårder, portrom, gategrunn med gateløp, faste dekker og belegg, bestemte arkeologiske kulturlag fra tiden etter 1536, parker og annen grønnstruktur.
Levangers byutviklingshistorie gjenspeiler bygningslovgivning og byggeskikk over tid. Byplanen fra 1846, med mindre endringer i 1897, er godt synlig i Levanger også i dag. Dette gjelder særlig gateløpene og den lukkede kvartalsstrukturen, branngate/parkakse, karrébebyggelsen, akseelementene, åpningen av gateløpene ned mot sjøkanten, allmenningen mellom Sjøgata og bryggene, brutte hjørner og arkitektoniske markeringer av viktige gatehjørner.
Store deler av bygningsmassen fra perioden 1897-1904 har bevart sin struktur, sine proporsjoner og sin målestokk. En del bygninger har blitt modernisert og ombygd, men det er fortsatt bygninger som har stor grad av autentisitet.
Byplan og arkitektur gjenspeiler denne perioden og representerer både kulturhistoriske og miljømessige verdier som det er nødvendig å forvalte slik at kvalitetene ikke går tapt.
Byggeteknisk viser bygningene betydelig variasjonsbredde. Denne variasjonsbredden er karakteristisk for tidsrommet rundt 1900, da industrielt framstilte bygninger er i ferd med å erstatte den håndverksbaserte byggetradisjonen. Levanger har også eksempel på spennende bakgårdsmiljøer. Det er fortsatt igjen noen av de typiske uthusene. Bakgårdene og uthusene sier mye om hvordan folk levde. De sosiale skillene mellom ”Nerbyen” og ”Øverbyen” kan fortsatt leses i bebyggelsen.
Grøntanleggene og treplantingene i Levanger sentrum viser en aktiv hage- og parkkultur på siste halvdel av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Øvre park (Seiersted park) i parkaksen er et godt eksempel på en tidlig norsk offentlig bypark fra siste del av 1800-tallet.
Parkaksens kvartalsstruktur, siktlinjer, struktur, trevegetasjon, musikkpaviljong og andre elementer i Øvre park, Torget, Nedre Park og Nedre Torg er lite endret siden anleggene ble etablert og har derfor stor kulturhistorisk verdi. Trerekker og enkeltstående trær er sentrale vegetasjonselementer i de offentlige uterommene, bl.a. i Parkaksen, på den gamle og nye kirkegården og i gateløpene. Treplantingene tydeliggjør strukturen i byplanene fra 1846. Fordi det hovedsakelig var bjørk som ble benyttet som rammeplanting rundt grøntanleggene og
i gateløpene, har bjørketrær som fremdeles står, stor kulturhistorisk verdi, sammen med eldre trær av andre arter.
Allmenningen har hatt ulike funksjoner opp gjennom tidene, men har alltid ligget som et åpent areal og fungert som branngate mellom bryggene og boligene i Sjøgata. På 1800-tallet og rundt forrige århundreskift et ble store deler av arealet benyttet til hagebruk og rekreasjon gjennom etablering av hager og parkanlegg. Den største kulturhistoriske verdien i allmenningen er knyttet til det åpne arealet og tverraksene med utsyn til Sundet og nærliggende kulturlandskap.
De arkeologiske kulturlagene som er bevart i sentrum av Levanger er en viktig kilde til vår viten om stedets utvikling. Disse viser at urbaniseringstendenser finnes i området i mer enn 1000 år fra gård/kirkested til strandsted, tettsted og til slutt kjøpstad. Spesielt fra 1500-tallet
til 1800-tallet finnes en stor dynamikk i utviklingen av strandsteder, handelssteder, tettsteder og byer i Norge, og det er glidende overgang mellom «land» og «by» med mange overgangsformer. Kulturlagene yngre enn 1536 har ikke noe formelt vern i dagens situasjon. Vår forståelse av Levangers historie og utvikling vil ha et stort hull, dersom ikke kulturlagene
i sentrum blir bevart, og det er derfor viktig å sikre dem som kilde. Kulturlagene eldre enn 1537 er automatisk fredet.