Bebyggelsen på Ila er oppført mellom 1926-1954. Byplansjef Harald Hals´ forslag til generalplan for Oslo «Fra Christiania til Stor-Oslo» ble vedtatt i 1929. For Iladalen viser planen en nord-sørakse med en stor sentral plass - typisk for klassisismen.
Vest for Uelands gate blir Ila-komplekset oppført mellom 1926-1931. Anlegget består av storgårdskvartaler og lange sammenhengende rekker av bygninger i 3 og 4 etasjer. Bygningene er godt tilpasset det bratte terrenget og de eldre bygningene på stedet. Boligkomplekset inneholder 750 leiligheter for arbeiderklassen. Leilighetene er på ett eller to rom med eget toalett, men kun et fåtall hadde bad.
Boligbebyggelsen er nyklassisistisk med pussede fasader og behersket fasadekomposisjon. Ila skole og Ila pensjonat ligger i tilknytning til boligkomplekset, og er voluminøse eksempler på nordisk nybarokk.
Den videre utviklingen skjer øst for Uelands gate, i Iladalen. På 1930-tallet blir det bygget lamellblokker som ligger parallelt med gatene, et plangrep typisk for en klassisistisk inspirert plan. De såkalte Gløtt-blokkene i Vøyensvingen ble så oppført i årene 1946-1954. De har gavlene mot parken og er bredere og høyere, men kortere enn lamellblokkene fra 1930-tallet.
Selv om Harald Hals’ klassisistiske byplangrep fra 1920-tallet er lesbart, preges likevel Iladalen av funksjonalismens idéer om lys og luft med akser og utsiktspunkter.
Alle blokkene fra 1930-, 1940- og 1950-tallet, har en utforming karakteristisk for norsk funksjonalistisk boligarkitektur. Blokkene har saltak med relativ slakk takvinkel. De opprinnelige vindusåpningene er horisontale eller mer kvadratiske, hovedsakelig med 2- eller 3-fags vinduer. Husene fra før krigen er ganske smale og gjennomlyste i 3 til 5 etasjer. Husene fra perioden 1946-1955 er gjennomgående litt bredere og høyere, ofte i 4 til 6 etasjer.