Byggingen av lamellblokkene på Marienlyst er en følge av Byplansjef Harald Hals sin plan om en ringgate vest-øst rundt Oslo sentrum – fra Marienlyst til Ola Narr. Tanken springer ut fra 1920- og 1930-årens visjoner om det nye samfunn. Visjonene var hentet fra utlandet, og tidens planleggere var opptatt av å trekke de store linjene og gjøre store, radikale byplangrep med fokus på symmetri, akser, plasser, monumentale åpninger og store bygningsvolumer.
Modernismens ideer om funksjonsdeling med bosted et sted, arbeid et annet og rekreasjon et tredje sted forutsatte gode kommunikasjonsårer. I Le Corbusiers idealsamfunn skulle menneskene bo tett i store, høye lamellblokker med grøntområder med mye lys og luft mellom blokkene.
Marienlystblokkene er ett av de beste eksemplene i Norge på boligbebyggelse inspirert av Le Corbusiers idealer. Rett øst for området ligger ringveien som er en av byens viktigste bilveier. I vest grenser Marienlystblokkene til en planlagt vestlig jernbanetrasé mellom Grefsen og Skøyen. Jernbanen ble aldri bygd, og store deler av det planlagte jernbaneområdet er bevart som en stor, grønn lunge.
Området ble regulert i 1934, og de 9 store lamellblokkene med til sammen 530 leiligheter ble oppført i årene 1934-1936. Alle bygningene er i funkisstil og ligger med langsidene mot hverandre. De har enhetlig karakter, men det er likevel stor variasjon både i konstruksjon og fasadematerialer. De fleste blokkene har 7 eller 8 etasjer med sammenhengende sydvendte balkonger, og vinduene danner horisontale bånd. Leilighetene er på 2-5 rom med kjøkken og bad. Da blokkene ble oppført hadde de moderne fellesvaskerier, gassdrevne kjøleskapsanlegg og søppelsjakt og var datidens tettest utnyttede boligområde i Norge.