Landskapet består av skogvidder med avrunda og skogkledde berg og åser. I vest ligger Rotnavassdraget med søndre del av den smale Rotnessjøen, Nersjøen og elva Rotna. I øst, og orientert nord-sør, ligger Røgdenvassdraget. Fra nord består Røgdenvassdraget av Fallsjøen, Rotbergsjøen, Løvhaugsåa og Røgden. I Røgden, som strekker seg østover inn i Sverige, er det flere øyer. Vassdragene og åsryggene ligger i nord-sør og nordvest-sørøstlig retning. Midt i området ligger tettstedet på Finnskogen, Svullrya. Her ligger Norsk Skogfinsk Museum.
I området dominerer barskog av gran og furu. På åsryggene er det basiske gabbrobergarter, og når de forvitrer gir det relativt næringsrike løsmasser. Blokksteinsområder på morener er typiske elementer på slakere åsrygger.
Den skogfinske innvandringen til Sverige og Norge kom av at skogsområdene i Savolaks etter hvert ble begrenset, og at skogfinnene hørte om attraktive skogsområder i Sverige. Finnene tok med seg svedjebruket, et arealkrevende jordbruk der granskog ble brent i bråter og rug sådd i asken. Skogfinnene ble gjennom skattefritak oppfordret til å bo i skogstorp i Värmland nær norskegrensa. De første finnene innvandret til Norge tidlig på 1600-tallet. Finneinnvandringen har satt spor fra nord i Trøndelag til Østfold, og fra svenskegrensa til Øst-Telemark.
Skogfinnene sto i en sjamanistisk, finskurgrisk tradisjon, og så på landskapet som grenseløst og mytisk. Menneskene levde i en natur der alt var besjelet. Den materielle og åndelige verden eksisterte i en helhetlig tilværelse. I nye barskogområder ble speidere sendt inn for å finne nye egnede svedjeområder for rug. Da disse ble funnet, ble det risset et familiemerke på trær og sunget runesanger. Store avstander i ukjent landskap ble tilbakelagt. Landskapet var ifølge skogfinnene befolket av kontrollerbare overnaturlige vesener med et gudepanteon tilknyttet gammel finsk religion. Skogsrået, en vakker kvinne, voktet skogen. Om hun ble sett forfra var hun et menneske med hale, men bakfra så hun ut som en hul, gammel trestokk. Sjørået voktet innsjøene og fisken i den. Dette omtales i det finske nasjonaleposet Kalevala. Gudene kunne tilkalles og bli hjelpere ved bruk av blant annet runesang, runeristninger og spådommer.
Svedjebruket ble drevet i en tre- eller fireårig syklus, og var mye mindre arbeidsintensivt enn det vanlige åkerbruket. Det første året ble trær hogd ned og lagt til tørk. Sotved og stokker med de riktige dimensjonene ble brukt til å bygge hus. Det andre året ble de tørka trærne satt fyr på. Såinga måtte foregå i riktig temperatur, mens det ennå var varme igjen i bakken. Dette var en kritisk fase av svedjinga som var sårbar for vind og regn. Denne fasen ble leda av en sjaman – noita – som brukte tromme, og magi for å spå og påvirke værforholdene. Det siste året ble rugen bundet i band og stablet stående i egne bygninger - rier. Avlingene kunne være opptil 20 ganger større enn vanlig åkerbruk, men utarmet lett det skrinne jordsmonnet.
Finnetorpene ligger spredt nær de gamle svedjene som små enheter med store skogområder mellom, og det er ikke noe klart skille mellom innmark og utmark. Skogfinnene hadde egne jaktteknikker, og myrslått var brukt i stor utstrekning. På finnetorpene var det egne hustyper som røykstuer, rier og badstuer. Badstua var den første bygningen som ble satt opp, og badstuas funksjoner var helt sentrale gjennom alle livsfasene i skogfinnenes liv. Bad og renselse, fødsel og dødspleie foregikk i badstua. Særegne symbolristninger på bygningene skulle verne om det innhøsta kornet og buskapen, samt sikre overkommelige vintre. Vanlige figurtyper er kors, vulva, pentagram og hånd. Kraften lå i konsentrasjonen fra den som risset mot de kreftene i naturen som skulle skape den ønskede effekten.
Mange torp innenfor KULA-området er eldre skogfinske gårdsbruk, og de fleste navnene er fornorsket. Eksempler på finneplasser ved Røgden er Lintorpet, Vålberget, Kalneset, Tvengsberget og Moldusen. Nær svenskegrensa i sør ligger Øvre Askosberget med freda røykstue. I nordre del av området ligger Lønnhaugen, Løvhaugen, Østre Tyskertorpet, Knappen m.fl. Torpene Hytjanstorpet og Østre Sollia i nordvestre del er fredet.
Langs Røgdenvassdraget vitner flere finske stedsnavn om den første finneinnvandringa.
På Kjerringholmene i Røgden og på Bølgulisaholmen i Rotbergsjøen er det tradisjon for skogfinske gravplasser. Akkasaari heter Kjerringholmene på finsk. Forstavelsen “Akka” referer trolig til en mektig kvinnelig ånd fra finsk mytologi. Hun hadde ansvar for alt under jorda. Fra Finland hadde skogfinnene med seg en skikk med å begrave sine døde på en holme synlig fra gården. Vann er i sjamanistisk tradisjon skille mellom de levendes og de dødes verdener. Graver på en holme hindret de dødes sjeler å finne vegen tilbake til de levende på gården. Holmene kan også ha blitt benyttet som midlertidige gravplasser. De store skogområdene lå mange mil fra nærmeste kirke, og frakt av kister var lettes å gjennomføre på islagte vassdrag. Muntlig tradisjon om funn av bein indikerer likevel at noen av gravene var permanente.
Funn av stokkebåt på Rotbergsjøen og flere andre sjøer vitner også om skogfinsk ferdsel.
Finnene bosatte seg i allmenningene øst for Glåmdalen der Solørbygdene hadde bruksrett. Den økonomiske konflikten knyttet til tømmer tilspisset seg ettersom skogen fikk større verdi i trelasthandelen. Forbud mot svedjing ble innført allerede i 1648. For at myndighetene skulle få oversikt, ble Finnemanntallet opprettet i 1686. Til tross for svedjingsforbudet, holdt svedjinga stand til 1750-tallet, og småsvedjinga opphørte først omtrent 1850. På 18- og 1900-tallet ble den skogfinske kulturen stigmatisert og undertrykt bl.a. i skoleverket og med navnelovgivningen. Etter 1970-tallet har det skjedd en oppblomstring av kunnskap og aktiviteter knyttet til finnekulturen. I 1998 ble skogfinnene anerkjent som nasjonal minoritet i Norge. Ivaretakelse av svedjebrenning og skogfinsk kultur er nå blitt en oppgave for museer, kulturmiljøforvaltning, historielag, kunstnere og enkeltpersoner.