Koppangsøyene er et unikt elveslettelandskap i skandinavisk sammenheng. Glomma har her en forgrenet elveløpsstrekning som kalles anastomoserende elv, og den er karakterisert av at elveløpet deler seg opp og løper sammen igjen mellom øyer, holmer og banker. Her er aktiv erosjon og sedimentering. Det er unikt i Norge at det finnes såpass mange og stabile øyer og holmer i ei elv. De mange øyene, elveløp, flommark, jordbruksarealer og vegetasjonsbelter gir mangfoldig vegetasjon på denne 8,5 kilometer lange strekningen. Det er hittil registrert 11 rødlista arter i området.
Det meste av arealet på Koppangsøyene er jord av svært god kvalitet. Blant annet derfor har det vært attraktivt å bosette seg og dyrke her. Historien til øyene er lang, variert og rik, helt tilbake til steinalder og jernalder. På den største øya, Koppangsjordet, var det en middelalderkaupang, derav navnet Koppang, som betyr kjøpstad. Det var stor ferdsel til og forbi handelsstedet. Like nord for området er det store myrmalmforekomster og arkeologiske funn viser storstilt jernutvinning. Jern var en viktig handelsvare i middelalderen, og i tillegg til innlandsprodukter som pels og bein, la dette grunnlaget for handelsplassen. Kaupangen på Koppangsjordet er den eneste kjente kaupangen i Østerdalen, og det er spesielt at kaupangen ligger på ei øy i ei elv. «Kaupangsmart’n» foregikk i mars, mens Glomma var islagt, mellom ca. år 1000 og 1350. Stedsnavn som Skeiøya (skeid betyr kappestrid, kappløp, kappridning) og Bila (ei lita eng på Koppangsjordet som betyr å beile, fri) stammer antagelig fra denne perioden. Øyene har fortsatt navn etter gårdene de tilhørte, historiske hendelser, bruk eller naturgrunnlag. Noen navn er svært gamle, andre fra nyere tid. Kongevegen gjennom Østerdalen krysset Koppangsjordet.
Øyene har bestandig vært flomutsatt, og de lokale bøndene betalte mindre skatt og tiende på grunn av hyppige skader fra elva, frost, kulde og snø. Den lettdrevne jorda gjorde at bøndene likevel ville bo og dyrke på øyene. Fra 1650 ble flomskadene verre på grunn av kaldere klima og større flommer. Avskoging av øyene, og opprensking av elveløp for å lette den økende tømmerfløtinga, førte til mer erosjon. I løpet av 1700-tallet hadde derfor alle gårdene flyttet fra øyene til fastlandet litt høyere opp. De gamle bygningene ble gjenreist sammen med nye bygninger på nye tun på begge sider av dalbunnen. Landskapet forteller om flyttinga gjennom de sammensatte bygningsmiljøene og endret lokalisering av tun. Det er særegent at gårdstunene ligger såpass langt unna innmarka som er igjen ute på øyene. Bøndene som driver jorda kjører til øyene med traktor over Glomma noen steder. Skogbruk er også ei viktig næring for gårdsbrukene, med teiger oppover dalsidene. Flere av gårdstunene har bygninger som vitner om rikdom i perioder da tømmerprisene var høye.
Løene på øyene preger landskapet, og ingen andre steder i landet er det så mange løer uten annen gårdsbebyggelse i nærheten. Noe av grunnen til at det er så mange løer og buer på øyene er at kommunen utparsellerte jord til småbrukere, også ute på øyene, langt fra tunene, slik at brukerne måtte lagre høy og hvile i buer på øyene. Fôret var lett å frakte på isen på vinteren. Ettersom jordbruksdrifta har endra seg, har løene mista sin opprinnelige funksjon og gradvis gått ut av bruk. En del løer fikk større åpninger slik at traktorer og skurtreskere kunne lagres i dem, men da maskinene ble enda større, ble bruken av bygningene mer begrenset. I dag er det både færre eiere og drivere enn da de mange løene ble satt opp. Det står igjen ca. 50 løer, buer og andre bygninger som ble brukt i fôrdyrkinga på øyene.
De mange kulturminnene i KULA-området langs Glomma vitner om en mangfoldig kulturhistorie. Følger vi Glomma nordover på vestsida, passerer vi dagens hovedkirke i Stor-Elvdal, fra 1821. Kirka er listeført og har en spesiell kirkestall prioritert i fylkesdelplanen for kulturminner. Søstu Vestgård har ei freda østerdalsstue og en loftsbygning som opprinnelig sto ute på øyene. Lijordsegga like nordenfor er et gammelt tun i forfall, men med en spesiell steinlåve. En av øyene heter Lijordseggholmen. Nystu Trønnes lå tidligere på øyene, derav navnet Trønnsenget. Tunet huset landets første kommunale aldershjem, etablert i 1898, og var i drift fram til 1977. Etter omfattende restaurering, åpnet kommunen tunet som museum i 1986. På østsida av Glomma ligger Øvergård som opprinnelig lå på øyene, med Øvergardsholmen rett nedenfor dagens tunplassering. Øvergård har ei freda østerdalsstue som var med på flyttinga fra øyene.
Kongevegen var del av middelalderens vegnett beskrevet i Magnus Lagabøtes landslov av 1274. Den går gjennom hele KULA-området, krysser Glomma over Koppangsjordet, forbi kirkestedet fra middelalder og kaupangen, gjennom Koppangsgårdene og opp Varpåsen. Ved gården Koppangshammeren går det en populær og tradisjonsrik tursti til utsiktspunktet over øyene, og langs kulturstien, i leden til den gamle Kongevegen, står tre steinhvelva bruer. Det står ei barfrøstue på Koppangshammeren med ei bakstue som var sakristiet i den tidligere St. Michaelskirka på Kirkemo. Kirka ble tatt ned og auksjonert bort i 1823.
Plasseringa til St. Michaels kirka på Kirkemo har en spesiell årsak. Den gamle middelalderkirka på Koppangsøya ble tatt av isgang. Ifølge lokal førreformatorisk tradisjon ble to stokker fra kirka funnet liggende i et kors på vestsida av elva en kilometer lenger sør, og dette tok storelvdølene som et tegn fra Gud om at kirka skulle bygges opp igjen der.