Orkdalen er en høyfjellsdal som ligger orientert nordvest-sørøst. Tydelige landskapsformer er dal- og elvemøtet mellom Orkla og Ya. På elveslettene i dalbunnen danner Ya og Orkla et nes. Orkla renner nordover. Området ligger innenfor Trondheimsfeltet i den kaledonske fjellkjede. Orkdalen er også en jordbruksdal. Vegetasjonen i dalsidene domineres av bjørk og gran. Ya renner ned gjennom et gjel i en sidedal fra øst. I sør ligger Kaltberget. Langs Kaltbergets vestre fot, på østsiden av Orkla, går Kongevegen.
I Orkdalen er det dyrket mark på elvesletter og langs nordøstre dalside. Jordbruksdrifta har, i et stort område fra Frengstad i nord til Skogstad i sør, fjernet gravhauger og gravfelt fra både eldre og yngre jernalder. Gravfeltene lå på elvesletter, langs Kongevegen og på dalsida. De eldste gårdene ligger i de solvendte midtliene der næringsrik vitringsjord og skifermorene først ble dyrket opp. Yngre gårder ligger i dalbunnen. På brinkene langs sideelvene som Sverja og langs Ya, viser fangstanlegg at gårdenes ressursgrunnlag også ble hentet fra utmarka.
På høyfjellet, 15 km sør for Kvikne i Sandbekkdalen - vest for Brubakk ved Kvikneskogen, ligger et klebersteinsbrudd fra førromersk jernalder. Her står fortsatt 3-4000 grytekaremner på fjellknauser av kleberstein, og steinbruddet har en bruksperiode på noen århundrer. Det er unikt i norsk arkeologi. På Grøtberget på vestsida av Kaltberget, ligger nok et klebersteinbrudd. Der står 60-70 gryteemner hugget i en bergvegg, og det er hauger med klebersteinavfall rundt Grøtberget. «Industrialisering» av utmarksressursene nær Kvikne begynte allerede for 2400 år siden. Trolig samarbeidet bøndene ved Kvikne, og jegere på fjellet om produksjon og transport av klebersteinsgrytene.
Trondheimsfeltet, med omdannet kambrosilursk skifer og magmatiske bergarter, har vært forutsetningen for utnyttelsen av ressursene. Kisutfellinger har gitt grunnlag for kobberkis. I 1629 ble det første kobberet funnet på østsiden av Kaltberget. Kopperverket ble etablert 5 km sørøst for dagens Kvikne i 1630 – 14 år før kobberfunnene på Røros. De eldste gruvene fikk navn «Gabe Gottes» (Guds gave) og «Segen Gottes» (Guds velsignelse, Prestens gruve), og en administrasjonsplass, Gruvehagen, ble etablert nær gruvene. Yngre gruver som «Nysjakta» ble lagt nær de gamle. Langs gruvebekkene finnes ruiner etter hjulhus, kjerrater (vendehjul), irrigasjonssystem med dreneringsbekker, og damanlegg. Ved «Nysjakta», står en stallruin med plass til 200 hester. Landskapet preges av store gulrøde berghalder (malmfattige gråberghauger som er tippet utenfor gruvene), gjenraste gruveinnganger og Gruvehageplassen (småbruk med jorder).
Om sommeren ble kobbermalmen fraktet med hest ned til smeltehytta ved Yset. Vegen gikk langs Kaltfjellet i nord. Om vinteren ble malmen kjørt på isen på Ya. Flere smeltehytter tilhørte kobberverket. Allerede i 1657 var området avskoget, og smeltehyttene flyttet lengre ned langs Orkdalen, først til Svergja, så Børli, Brevad og Innset. Den best bevarte smeltehytta ligger ved Nåverdalen, en drøy kilometer over Trøndelagsgrensa. Den er bygget etter tysk modell. Malmtransporten ble flyttet over på prammer på Orkla. Kobberet ble fraktet til Trondheim, og mat og nyttevarer ble brakt tilbake.
Etter kobberfunnet på Kvikne, holdt Christian IV takkegudstjeneste i alle kirker i Danmark og Norge. Kongen besøkte sjøl Kvikne 27.-28. juli 1635. Han planla å bygge en bergstad. Dette ble ikke realisert, men gruvearbeiderne fikk bygge egne plasser mellom Kvikne og dalsidene i Grøtlia på vestsida av Kaltberget. Det mest sentrale området lå på Yset, og ble kalt Kvikneplassen. Noen av plassene lå langs kongevegen. Ved salg av kobberverket i 1794, inkluderte dette 64 verksplasser! Gruveingeniører fra Tyskland, adelskap fra Trondheim og embedsmenn bodde på storgårdene nede i dalen. Gruvedirektør Lorentz Lossius overtok i 1635 Vollan gård. Christian IV fikk også bygget ny kirke. En tømmerlaftet korskirke erstattet i 1654 stavkirken på Veen som var blitt for liten.
Kobberverket på Kvikne var det første av betydning, og ett av til sammen seks kongelige kobberverk nord på Østlandet og i Trøndelag. Danskekongen finansierte og administrerte gruvedriften i 20 år. Det ble investert stort i kapital fra kongelig hold og i fagkunnskap fra Tyskland og Sverige. Privilegier og rettigheter til å drive på vegne av Kongen ble seinere gitt til privat adel. Kongen skattla det ferdige kobberet. Kongen påla bøndene hardt arbeid og omfattende leveringsplikt av nyttevarer. Kull, tømmer og mat ble levert fra Trondheims len, Romsdalen, Gudbrandsdalen, Solør, Jämtland og Herjedalen. Dette førte til lokale protester og til at flere bønder solgte plassene sine. Gruvene var fulle med giftig arsenkis, og gjorde arbeidsforholdene helseskadelige. Likevel økte befolkningen på Kvikne og Innset mye fra begynnelsen av 1600-tallet. Folketallet i 1660 var omtrent 800 personer.
Siden gruvesjaktene ble for store, og de bærende konstruksjonene for spinkle, raste «Gabe Gottes» sammen i 1677. Etter industrispionasje mot svenske gruver, ble driften gjenopptatt i 1710. Da med Norges første vannhjul til steinheising og vannlensing. Stordrift i gruvene opphørte etter storflommen - Storofsen i 1789. Etterpå ble ikke gruvene gjenoppbygget. Gruvedrift i liten skala foregikk likevel fram til 1915.
Med de norske kobberfunnene, ble det dansknorske kongeriket sjølberga. På 1600-tallet hadde europeiske stormakter en proteksjonistisk økonomi. Sjølprodusert kobber var fundamentalt for tvillingmonarkiets økonomi og forsvar. Kobberet ble eksportert ut av Norge, og det ble brukt til kanonproduksjon, til mynter og til tak på slott og kirker i Danmark, Holland og Tyskland.