Landskapet består av en elvedal med skog og enger ved elvebreddene. Lengst sør etter Støa kanal er det myrlendt og nokså flatt, med de små sjøene Nordre og Søndre Flersjøen, Storsjøen og Blanksjøen. Her ble det fløtet tømmer, særlig mellom 1858 og 1901, men stedvis helt fram til 1991. Her finnes også et nettverk av menneskeskapte dammer, kanaler, koier og uthus. På elvebreddene ligger gamle utslåtter, og langs vassdraget er det registrert steinalderboplasser. Landskapet er et barskogområde med omfattende tømmerressurser.
I Trysil ender de fleste elvene opp i Trysilelva. Ljøra renner imidlertid inn i Sverige ved Støa. De store skogene i Ljørdalen sto lenge ubrukt fordi tømmeret ikke kunne fraktes ut for salg. Trysil Skogbolag, med svenske eiere, ønsket å utnytte skogressursene. Oppkjøperne fantes langs Trysilelva, i Klaravassdraget og i Karlstad. For å frakte tømmeret fra Ljøra til Trysilelva, måtte tømmeret løftes 13 høydemeter til Lille Flersjøen. I 1855 startet arbeidet med å binde de to vassdraga sammen gjennom Støa kanal. Det ble bygd to tømmerspill, som hver besto av to vognbaner drevet av vannhjul, som fraktet tømmeret opp fra Ljøra til Trysilelva.
Arbeidet med å bygge kanalen tok fire år med ca. 65 mann i arbeid. All utgraving skjedde med håndkraft, trillebår, spade, slegge og bor. To like anlegg med vannhjul løfta tømmeret seks meter opp ved Nordre spill og tilsvarende ved Søndre spill. Kanaler på 3,1 km ble gravd til Lille Flersjøen, og derfra kunne tømmeret fløtes videre til Trysilelva. Næråkanalen på snaut 4 km ble gravd for å gi sikker vanntilførsel til Støakanalen. Flere dammer, og en mindre kanal fra Blanksjøen til Flersjøen, måtte også bygges.
Tømmeret ble fraktet av vogner gjennom spillene drevet av vannhjul. Arbeidslag sto på ulike poster og hadde hver sine oppgaver med å fløte tømmeret gjennom anlegget. Ved Nordre spill ligger fremdeles selve akslingen, eller hjulåsen, som den ble kalt. På denne akslingen var de to vannhjulene montert. Vognene ble trukket opp eller ned, ettersom hvilken luke som ble åpnet. Gården Gustavsberg ble anlagt som bestyrerbolig av de svenske eierne i 1854. Her ligger nå ny bestyrerbolig for Statens Skogforvaltning fra 1956.
Bygginga av Støa kanal var etter datidas forhold et kjempearbeid. Langt utenom Trysils grenser gikk det gjetord om storanlegget ved Støa. Dette arbeidet innleda en periode på over 100 år der skogen ble arbeidsplassen for nesten alle menn i Ljørdalen, slik det var i resten av Trysil. Fløtingsinnretningene er vitnesbyrd fra en periode da svært mange var sysselsatt i skogbruket, før teknifiseringa og nedbemanninga av hele næringskjeden.
Fløting var livsfarlig, da fløterne måtte balansere på tømmerstokkene på elvene for å løse opp i tømmervaser. Fløterne måtte hele tida være oppmerksomme for umiddelbart å kunne respondere på hverandre og kreftene i elva. De måtte tilpasse seg årstidene, vindretning, flom osv. De hadde en omfattende terminologi for å beskrive landskapet og elvene, og mange stedsnavn er knyttet til steder som var viktige i fløtinga eller til hendelser som f.eks. dødsulykker. Elva med alle sine detaljer, som folk i dag knapt nok legger merke til, har en gang betydd liv eller død for generasjoner med tømmerfløtere som hver vår og sommer levde med fløtinga. Da tømmeret kryssa grensen til Sverige, kunne det fløtes 300 km til foredling i Karlstad. I dag fraktes fremdeles tømmer fra dette området til Sverige, men med tømmerbiler. Dette viser en lang kontinuerlig driftsform som har blitt modernisert. Det hele startet med Støa kanal.
Fløterne leverte anbud til oppdrag som fløterlag, og det laget som kunne fløte for lavest sum fikk oppdraget. Dette bidro til dårlige lønnsvilkår og konflikter. En konflikt som fikk stor nasjonal oppmerksomhet foregikk lenger vest, i Julussdalen i Elverum kommune, og er kjent som Julussakonflikten. Våren 1927 hadde 150 fløtere organisert seg og levert et anbud for fløting av tømmer i elva Julussa. Et annet lag av uorganiserte fløtere leverte et lavere anbud og fikk tilslaget. I dette laget var det med blant annet skogeiere og deres sønner, skogbestyrere og andre uten erfaring i fløtingsarbeid. Noen faste fløtere som hadde vært arbeidsledige lenge ble med i dette laget, noe som skapte forbitrelse blant de organiserte. De uorganiserte sin pris på anbudet var ikke til å leve av. Da det uorganiserte laget skulle fløte, blokkerte det organiserte laget fløtinga. 200 fløtere demonstrerte på Brattveltdammen. Saken gikk til Stortinget, og staten sendte 135 politimenn og gardister til Julussa som jagde vekk demonstrantene. Men konflikten ga resultater: allerede høsten 1927 ble Norsk skog- og landarbeiderforbund danna, og ble i løpet av kort tid et av de største LO-forbunda i Norge. I 1929 ble lønn for tømmerfløtere tariffesta.