Landskapet dekker dalene og dalmøtene mellom Orvdalen og Spekedalen i øst, og dalmøtet mellom Raudsjødalen og Spekedalen i nordvest. Dalene er avgrenset av runde fjelltopper og fjellåser. Elgpiggen er en spiss topp og et tydelig landemerke. Gråhøgda og Elgpiggen oppfattes som en port ved ferdsel gjennom Spekedalen. Disse toppene danner også dalmøtet mellom Orvdalen, Spekedalen og nordre del av Sølendalen.
I dalbunnene er terrenget relativt flatt og småkupert, og varierer mellom fjell, blokkmark, morener, eskere og relativt store myrområder. Vassdragene består av bekker, elver, tjern og mindre vann. Høyfjellskog av bjørk og furu med åpne partier med «kvitkrull» og fjellbjørk dekker dalen. Her danner mange parallelle morener og myrer, sammen med elva Speka, et ravinelignende landskap. Bergartene er hovedsakelig feltspatholdig sandstein fra Rendalsformasjonen i senprekambrium.
Nordøst i Sølendalen og nordover gjennom Orvdalen går kølveien. Den er, sammen med et stort antall kullmiler, spor etter Røros Kobberverks rovdrift på skogen på 1700-tallet.
I møte mellom Orvdalen og Spekedalen ligger det mange store fangstanlegg. Fangstanleggene er flere kilometer lange, ligger tett og tilhører det samme fangstsystemet. I dette skrinne fjellandskapet er det registrert til sammen 583 fangstgroper. I Nordre Spekedalen ligger et fangstanlegg med 50 groper på rekke. Ved Spekesjøen øst i Spekedalen, ligger et 4,3 kilometer langt fangstanlegg som består av til sammen 109 dyregroper. Anleggets vestre del ligger på et nes midt på nordsiden av Spekesjøen, fortsetter videre i dalbunnen forbi Speketjern og Spekedalssetra, opp langs Vassbekken ved foten av Elgpiggen, og videre et stykke nordover. Flere av fangstgropene opp mot fjellet er steinmurte. Landskapsformasjoner som neset ved Spekesjøen, og sjøen sjøl, ble benyttet som sperre- og ledeelement. 3,5 km østover mot Orvdalen, på begge dalsidene, ligger et enda større fangstanlegg – Storlægda-anlegget. Dette har en lengde på 18 km, og ligger i en bue ved foten av Elgpiggen, Gråhøga og Gloføken. Fangstsystemet har tre store og tre små fangarmer og over 407 fangstgroper. 29 av de høytliggende fangstgropene er steinmurte i ur, og resten er jordgravde i morene. Langs Nordre Skjellåa, ved foten av Gråhøgda, 3,2 km sørøst for Storlædaanlegget, ligger et 1,4 kilometer langt fangstanlegg med 17 fangstgroper som er en del av dette fangstsystemet. Det er kjent flere buestillinger tilknyttet fangstanleggene. En fangstmarkgrav fra eldre jernalder ligger rett nord for Skjellåvollen.
Avstanden mellom fangstgropene varierer fra 2 til 660 meter. Bygging av fangstgroper og lede- og sperregjerder mellom fangstgropene var et nødvendig og omfattende arbeid for at jakten skulle fungere. Lede- og sperregjerder stod tett ved foten av fjellene, og gikk sammen i et system som sperret av dalmøtet mellom Spekedalen, Sølendalen og Orvdalen. Siden fangstsystemet følger dalene og går på tvers av dem, ble det trolig fanget både elg og rein. Storlægda-anlegget er datert til romertid, merovingertid (jernalder) og middelalder. Deler av anlegget var altså allerede i bruk i jernalder, mens fangstanleggets utstrekning var størst i middelalder.
1,3 km sørøst for Raudsjødalsetra røper stedsnavnet «Finntrøan» sørsamisk tilstedeværelse. På brinker langs bekke- og myrdrag er det registrert sørsamiske boplasspor som gammetuft med kaldkilde, reintrø og tre mjølkegroper. I lia sør for Nordre Spekesjøen nær Storlægdaanlegget vitner stedsnavnet «Finnjota» om samisk bosetning. Det gjør også stednavnene «Finnroan» og «Finnteltan» helt nord i Sølendalen.
Jaktomfanget i middelalderen var omfattende og av industriell karakter. Bare drift og vedlikehold av anlegget har krevd enorme ressurser. Slakt, bearbeiding og uttransportering av kjøtt, skinn, pelser, bein og gevir har sysselsatt de fleste som hadde tilhørighet i disse fjellområdene. Sørsamene hadde viktige roller som reinspesialister. Distribusjon av fangstprodukter og handel til og fra Rendalen ble i høymiddelalderen organisert av konge – og kirkemakt gjennom lokale høvdinger. Fra makt- og høvdingsete på Birkisetr (Bergset, dagens kommunesenter), i Øvre Rendalen 30 km unna, har jaktproduktene inngått i et nord- og østeuropeisk handelsnettverk.
Siden 1700-tallet har også gårdene i Unsetgrenda drevet setring i disse fjelldalene. Buskapen ble transportert inn over Nekkjølen fra sørvest. Det ligger fire store setergrender, Storlægda, Skjellåvollen, Møyåvollen og Hauksetvollen, nord i Sølendalen. De frodige setervoller bryter opp høyfjellskogen i dalsidene på 700-900 moh. Setrene ble anlagt på etablerte slåtteområder. Etter at setringa opphørte i siste halvdel av 1900-tallet har naturenger, utmarkslåtter og slåttemyrer grodd igjen eller blitt sauebeite. Orvsetra, Spekedalssetra, og Rødsjøsetra ligger solvendt og lunt mot fjell- eller dalsider. Spekedalssetra er mer eller mindre uendret siden 1700-tallet, men setervollen gror delvis igjen. Nord i Raudsjødalen, ligger Eidsetra på høyfjellet 1000 moh. Inntil de forskjellige setervollene er tidligere tiders kløv- og kjerreveger delvis erstattet med landbruksveger. Et gjennomgående mønster er nærheten mellom setrene, fangstanlegg og sørsamiske boplassområder. Ved Storlægda går fangstanlegget gjennom setervollen, mens ved Spekedalssetra ligger fangstanlegget bare 100 m nord for setervollen.
Sør i Raudsjødalen, ved foten av Steinhyllhøa, ble Nord-Europas første andelsmeieri etablert i 1856. Ysterier og meierier kom med moderniseringa av landbruket, og de rike sommerbeitene i Raudsjødalen kunne dermed utnyttes effektivt. Driftige bønder fra Tolga og Os organiserte sameie og fellesdrift. Ost ble produsert etter sveitsisk oppskrift. Raudsjødalsetra bestod av en meieribygning og fem fjøsbygninger under fellestak med 100 båsplasser. Bygningene er bygd av lokale steinheller, og trematerialer ble kun benyttet i vinduer, dører og takåser. Fellesfjøset har rast sammen, men meieribygningen er restaurert to ganger, og er nå et museum.