Sentralt i landskapet er elva Ya, som strekker seg fra høyfjellet i Forollhogna nasjonalpark, gjennom istidsavsetninger, ravinedaler og seter- og bosetningsområder. Ya renner vest for området ut i storelva Orkla ved Yset på Kvikne. Omgitt av store elver og jordbruksbygder har området alltid vært lett tilgjengelig for folk. De samiske boplassene ved Storbekken, en sideelv til Ya, ligger på tørre rygger av løsmasser. Plasseringen på Storbekkhaugan er typisk for samiske boplasser, med tørr grunn, god trekk, tilgang på vann og brensel, god utsikt og lite snø. Dette er faktorer som er viktige i et mobilt hverdagsliv basert på reinsdyrenes premisser.
Historiske kilder forteller at Forollhognaområdet ble tatt i bruk av samer på begynnelsen av 1800-tallet. Den gang vandret samiske reindriftsgrupper inn fra nord og øst. Stedsnavn, kulturminner og tradisjoner forteller likevel at samer også hadde brukt området tidligere. I perioden før samene kom tilbake hadde det vært drevet seterdrift i fjellområdet. Utfordringer knyttet til rein som beitet på setervoller og slåttemyrer eskalerte utover 1800-tallet.
Etter at reinbeitedistriktene ble opprettet i 1894 (og med videre bestemmelser i 1897), ble samene i praksis fratatt retten til å drive i området og den samiske bruken opphørte. Samene flyttet herfra, og for mange endte det med tragedie. Forarbeidene til disse lovene omfatter blant annet en rekke intervjuer utført i 1889 av den statlige utnevnte Lappekommisjonen. Her er flere av samene i Forollhognaområdet intervjuet, bl.a. Margrethe Nilsdatter som sammen med mannen John Tomassen hadde gammeboplass på Storbekkhaugan.
I 2009-2012 gjennomførte Kvikne nasjonalparksenter kulturminneregistreringer i Forollhogna, blant annet for å gjenfinne boplassene omtalt i lappekommisjonens tekster. Det ble påvist samiske boplasser både på Trøndelagssida og Hedmarkssida av fylkesgrensa, gjenregistrert offersteder og trøplasser og funnet beingjemmer – en ny funnkategori i området.
Beingjemmer finnes nær samiske boplasser, og er knyttet til reindrift. Disse kan ligge i bergsprekker, sprekker mellom større steiner, i små røyser eller i kilder nær boplassene. I tillegg til at det var praktisk og hygienisk å samle bein, var denne skikken knyttet til reinslykken. Dersom beinene lå spredt og ikke samlet virket dette negativt på å få samlet reinen. Øverst på beindepotene, ble det av og til plassert et reinsgevir som symbol på ledereinen.
Boplassene på Storbekkhaugan ligger alle samlet på småkoller og rygger mellom sidebekkene til Storbekken sørvest i området. Ildstedet fra en teltgammetuft på en av småkollene her ble C14-datert til vikingtid, 8-900-tallet e.Kr. Det ble videre registrert to gammetufter, en geitegamme, to mjølkegroper, en murt steinkjeller, burtuft, kaldkilde og en bekkekjøl med steinhelle fra nyere tid. Den murte steinkjelleren er tolket å være et kjøttgjemme fra nevnte John Tomassen. Han var tidlig ute med å med å gå over til kjøttproduksjon framfor mjølk.
På Storbekkhaugan er det altså på samme sted sikker informasjon om både ett av de eldste samiske boplassområdene i hele det sørsamiske området, og boplasser fra 1800-tallet, 1000 år seinere. Det finnes i dag mange eksempler på samisk bosetning i Trøndelag og Sør-Norge fra jernalderen.
De samiske boplassene ligger kun en kilometer fra et fangstanlegg på opptil 750 fangstgroper, i et sammenhengende system som strekker seg over 20 km fra øst til vest og 30 km fra nord til sør. Innenfor KULA-området er det langs Ya og Bratthøbekken registrert omtrent 170 fangstgroper i et sammenhengende system. Fangstanleggene ligger på morenerygger parallelt med vassdraget. Fangstanlegg av denne størrelsen dateres ofte til middelalder, men det kan ikke utelukkes at deler av anlegget kan være eldre.
Nærheten til seterområdene på Grøntjønnan og den norrøne jernalderbygda på Kvikne gjør at det er usikkerhet omkring fangstanleggenes etniske tilhørighet.
Fram til i dag har bosetningsspor i utmark i dette området, i stor grad blitt forklart med utgangspunkt i bondebefolkningen. Det samme gjelder spor etter aktivitet i utmarka, og spesielt fangstvirksomheten. Når vi i dag begynner å få dokumentasjon på at samer har bebodd disse fangstområdene også i jernalderen, åpner det for at de også har hatt en rolle i den storstilte masseutryddelsen av villrein som foregikk i vikingtid og tidlig middelalder. Nettopp ved Storbekkhaugan er forbindelsen mellom samiske boplasser og reinfangstanlegg spesielt tett. Slike fangstanlegg blir tradisjonelt knyttet til norske bønders utmarksbruk, til tross for at det er få klare bevis for hvem som faktisk drev fangsten. De samiske bosetningssporene har fram til nylig blitt oversett, enten på grunn av nasjonalistiske holdninger på 1900-tallet, eller at det har tatt tid å påvise dem i felt. Den norske utmarksvirksomheten har uansett vært svært viktig for bøndene i området, med omfattende seterdrift ved Grøntjønnan og Svartsjøen, villreinjakt og gruvedrift ved Kvikne kobberverk.