Landskapet dekker det meste av fjellet Storhøa på 1139 moh. i sør, og Lerådalen og Snertådalen på ca. 800 moh. ved foten av fjellet Kvitvola i nord. Landskapets former er avrunda og steinurer setter sitt preg på det. Berggrunnen består av sandstein, feltspat og kvartsitt. Vegetasjonen består av lyng- og lavarter typisk for høyfjellet. Lerådalen og Snertådalen er skogkledd, for det meste av gran.
Massefangstanlegget på Storhøa er, med et flateareal på om lag 3,75 km2, et av de store fangstanlegget i både regional og nasjonal sammenheng. Det består av minst 10 ledegjerder på til sammen 8,5 km i lengde, 36 bogasteller (bueskytestillinger), flere kjøttgjemmer og en grav. Ledegjerdene går flere steder sammen i trangere partier mot bogasteller i ruser der det antas at reinsdyrene er drept. Massefangstanlegget ble først registrert i 1977. Etter en registrering i 2020, er fangstanlegget blitt skiltet fra setra Øveråsen i Snertådalen i nord, og det oppdages stadig nye elementer av anlegget. Stedsnavn oppe på Storhøa, som «Simlehøa», viser at det har vært rein her.
Massefangstanlegget består av ledegjerder av reiste steinheller og varder. Flere bogasteller er markert med småvarder og er gravd ned i urene. Bogastellene ligger sentralt i anlegget, langs ledegjerdene og i enden av disse. Ledegjerdene er mest synlig på fjellhøyder og åsrygger, både på Buhøgda, Simlehøa og Storhøa. Mellom Storhøa og Buhøgda ligger en grasrik og avgrenset liten dal, Tuvflået, der tettheten av bogesteller og kjøttgjemmer øker. Tuvflået er i øst forbundet med Bjørnskorbekken og Bjørnskora (Bjørnskaret). Bjørnskora skjærer ned i den østre fjellsiden av Storhøa, og har trolig fungert som et sperreelement i forlengelsen av det østlige ledegjerdet over Storhøa.
I Lerå- og Snertådalen, 2-3 kilometer nord for Storhøa, ligger et 6 km langt fangstanlegg. Dette fangstanlegget består av fangstgroper, og er datert til 1250 e.Kr. Nylig er det funnet enda et fangstanlegg mellom Ulvåberget og Kvitvola 5-6 km lengre nord.
Jegerne dro nytte av at rein samlet seg før den trakk opp i fjellet til gode beiter. I landskapet ligger høyfjellene, Ulvåberget, Kvitvola og Storhøa orientert i nord-sør retning. Det smale Tverrfjellet sør for Storhøa er sørenden av et høyfjellsplatå. Med sine bratte dalsider i sør, øst og vest var dette trolig endepunktet og «snuplass» for reinstrekket fra nord. Massefangstanlegget på Storhøa dannet, sammen med skaret Bjørnskora i øst og de bratte fjellsidene, sannsynligvis en passasje reinen måtte bevege seg igjennom. Reinen kan under jakt ha blitt skremt tilbake mot Lerådalen og Snertådalen, der de dyrene som unnslapp anlegget på Storhøa har blitt fanget i fangstanlegget i dalbunnen.
Massefangstanlegget innenfor dette KULA-området inneholder to forskjellige fangstanleggstyper i to ulike landskapsområder: Et anlegg i urområdene på høyfjellet oppe på Storhøa, og et fangstgropanlegg nede i Lerådalen og Snertådalen. Mellom disse fangstanleggene, på den nordre slake fjellsida til Storhøa, kan jegerne aktivt ha ledet reinen, ved hjelp av skremmepinner og naturlige vegetasjonsskiller.
Reinsjakta var av så stor betydning for overlevelse og handel, at store deler av fjellandskapet, der reinen holdt til, ble tatt i bruk. Kjøttressurssene ble i middelalderen nærmest trukket ut av den karrigste steinur. I middelalderen var varehandelssystemet med fraktruter og handelsplasser så godt etablert at tørket reinskjøtt og bein- og gevirmateriale var handelsvare både lokalt, i Norge, Norden og Nord- og Øst-Europa. Reinsjakta var godt organisert. Den etniske tilknytningen til jegerne er ikke avklart, men det diskuteres om massefangstanlegg av denne typen kan ha vært drevet av samer og en norrøn befolkning i samarbeid.
Massefangstanlegget på Storhøa viser på en god måte hvordan landskapsformer og terreng, sammen med menneskeskapte konstruksjoner, har blitt utnyttet i stort omfang. Selv om villreinstammen i dag er utryddet, er det fortsatt omfattende spor etter fangst i Lerådalen og på Storhøa.