Svahken Sijte er det sørligste av reinbeitedistriktene i Norge. Innenfor KULA-området deler tre parallelle nordvest - sørøst liggende høyfjellsdaler landskapet i to høyfjellsområder. I fjelldalene er fjellfuru- og bjørkeskog dominerende vegetasjon. Mellom dalene ligger de to fjellrekkene Gealta/Sandtjønnvola – Elgåhogna – Skuvhtåelkie/Storslåga –Jorpetjahke/Sushøgda – Goebletjahke/Digerhogna og Svahke/Stor-Svuku – Krovhte/Sylfjellet – Grøthogna. De høyeste toppene er over 1400 moh. Fjellene består hovedsakelig av prekambrisk sparagmitt og en rødlig granitt, med innslag av gabbro. Blokksteiner og morene er med å prege landskapet.
Opprinnelig var sørsamene jegere og veidefolk. Gjennom jernalderen var det vanlig å holde et mindre antall rein. Begynnende tamreindrift er kjent fra middelalderen. På 15- og 1600-tallet ble tamreindrifta etablert med større flokker. Den sørsamiske kulturen hadde en innebygget norm om å sette minst mulig materielle spor i landskapet. Reinens trekkruter kunne variere fra år til år. Sørsamiske bo- og trøplasser, steder der samene bodde, mjølket og slaktet reinen, ble definert av reinens trekkruter. Ved flere steder, som Grøtådalen, Valdalen - Elgådalen, Syløyan, Svuku og Nedre Roasten, er det registrert en relativ stor tetthet av sørsamiske boplasspor. Beiteressurser, tilgjengelighet til ulike årstider, flora, fauna osv. er alle faktorer som styrer den samiske landskapsutnyttelsen. De gode sommerbeitene er i høyfjellsdalene, mens vinterbeitene er i fjellområdene der tilgangen til lavbeitene ikke dekkes til av snø. Reinflokker ble vinterstid samlet på Femundsisen.
Den samiske reindriftsnæringen er inndelt i en rekke reinbeitedistrikter - sijth. En sijte er mer enn et geografisk avgrenset reinbeite. Begrepet henviser til et kollektivt system og en organisasjonsform der en gruppe samer har en bygsel, eller bruksrett, til å drive med reinen. En sijte er navet i det sør-samiske samfunnet. Det begrenser for sterke personlige eierskap, sørger for bærekraftig fordeling av ressursene og virker konserverende på slektsbånd. Identiteten er sterkt nyttet til reindrifta i landskapet.
Svahke er det sørsamiske navnet på dette landskapets tydeligste landemerke - fjellet Stor-Svuku. Navnet beskriver fjellets runde form. Reinbeitedistriktet har bakgrunn i felleslappelovens etablering av reinbeitedistrikter på 1880-90-tallet. Opprinnelig drev tre familiegrupper med rein her, men nå er det seks andelseiere i sijte. Årsrytmen i beitemønsteret går i øst-vest-retning, mellom Femunden og svenskegrensa, med relativt korte trekkavstander. Flere gjeterhytter og reingjerder er synlige reindriftsspor i dette landskapet. Svahke (Stor-Svuku) oppfattes som et hellig fjell eller arvefjell (Saajve). Den spellemannsprisvinnende sørsamiske artisten Marja Mortensson joiker om nettopp dette fjellet.
Den sørsamiske årskalenderen er delt i åtte sesongsykluser som beskriver reinens bevegelsesrytme og bruk av landskapet gjennom årstidene. Det er f.eks. «kalvingsmåneden», «jervmåneden» og «den rolige tida». Beitero er avgjørende. Håndbåren kunnskap knyttet til reindrifta blir overført fra generasjon til generasjon, der barn deltar tidlig.
Den sørsamiske kulturen har sjamanistiske og animistiske røtter, der hele landskapet med fjell, steiner, trær, busker og vann har sjel. Sjamanen (noaiden) kunne ved behov foreta sjelereiser i mytiske landskap i over- og underverden. Ved å tromme seg til transe, kunne noaiden ta bolig i et hjelpedyr, f.eks. en rein, og få kunnskap som var viktig for overlevelse. Figurene på trommeskinnet fungerte som kart og visualisering av reisen til et annet virkelighetsplan for dem som deltok i ritualene. I tillegg har naturformasjoner som steiner og fjell blitt oppfattet som symboler for hellig kraft. Slike steder ble valgt ut av noaideånder (Noaide-Gadze). Hellige fjell, hellige steiner (gierkie), og offersteder ligger ofte som små og store landemerker mot landskapets roligere former. Grav- og offersteder er registrert i Svukuområdet, Elgådalen og Valdalen.
Den kjente rettighetsforkjemperen Daniel Mortensson hadde tett tilknytning til Svahkenområdet. Han var en sentral lederskikkelse, og en av hovedpersonene ved det første samiske landsmøtet i Tråante/Trondheim i 1917. Mortensson flyttet til Elgå omkring år 1900, og var en stor reineier i Svahken sijte. Mange av de kjente, freda kulturminnene i området er knyttet til hans drift. Gamma hans fra boplassen ved Kjerran står i dag på Sverresborg Trøndelag Folkemuseum, og en kopi ble gjenoppført på Kjerran i 2018. Daniel Mortenssons siste yrkesutøvelse var som bonde og entreprenør på fjellgården Svukuriset nord i området.
Sørsamene bidro med varer som var viktige for handel tilknyttet bergstaden på Røros. På 1930-tallet ga sørsamene opp den nomadiske driftsformen, ble bofaste og satset på skinn- og kjøttproduksjon. Nå er reindrifta modernisert med bruk av droner, snøscootere og mobilt slakteanlegg.
Det sørsamiske språket er spesielt rikt på ord som beskriver reinen, naturforholdene og landskapet. Etter intensiv fornorskningspolitikk holdt det sørsamiske språket på å dø ut, men et prosjekt ved Elgå oppvekstsenter i 2001 har bidratt til å opprettholde det sørsamiske språket.
I området er det også en rekke andre kulturminner. Steinalderboplasser, fangstanlegg, falkefangertuft og sager og damanlegg knyttet til Røros Kobberverk vitner om store utmarksressurser. Gårdsdriften langs Femunden må ses i sammenheng med Røros Kobberverk og smeltehytta på vestsiden av innsjøen, og flere av gårdene ble opprinnelig etablert som setre under Femundshytta. De hadde i tillegg funksjoner tilknyttet hogst og tømmertransport.