Landskapet er et innsjølandskap med de tre innsjøene Sølensjøen, Isteren og Galtsjøen, samt Buvika i Femunden. Mindre vann, vassdrag og myrområder knytter de store innsjøene sammen. Elva Sømåa renner fra nord ned i Isteren. Dalbunnene ligger 650-750 moh. og består av karrig grunn som sandstein, steinblokkurer og moreneområder. Vegetasjonen er åpen høyfjellskog av furu, bjørk og fjellbjørk. Skogen er i ferd med å gro igjen etter Røros Kobberverks omfattende hogst på 16- og 1700-tallet.
Fiskevollene består av samlinger av lafta buer, naust og kjell (liten bu for fiskeredskap) i godt skjerma bukter. Buene var opprinnelig enkle ljørbuer med jordgolv der fiskerne stelte mat over åpen ild og sov i køyer langs veggene. Kjellene står på stabber, for tørr og sikker oppbevaring av redskapene mellom fiskesesongene. På stranda ligger nausta, der båtene og tønnene med saltet eller raket fiskefangst ble oppbevart til fangsten ble kjørt hjem på vinterføre. På vollene står også «nottrossen» som er to stolperekker til tørking av not, garn og tauverk. Fra fiskevollene var det enkel tilgang med robåt til de grunne, steinrike gyteplassene. Historisk har det blitt drevet garnfiske etter røye, men fra ca. 1900 også etter sik. På fiskevollene er det tradisjonelle og enhetlige bygningsmiljøer datert til 1700-tallet. Fiskevollene var forutsetningen for et sesong- og næringsfiske som tradisjonelt har vært livsviktig for bøndene i Øvre Rendalen.
Fisket var organisert i felles lottsystem. En lott var en andel av fisket organisert rundt buer, båter og notbas for fordeling av ressursene. Lottsystemet sørget for at utbyttet av fisk ble fordelt mellom båt og mannskap etter bestemte regler. Både kapital- og arbeidsinnsatsen ble belønnet med andel av totalutbyttet. Lottsystemet kan ha vært i bruk helt fra vikingtid og tidlig middelalder. Notfisket ble ledet av en notbas fra land i oktober, da røya gyter. Notbasen koordinerte og bestemte liner og garnkast. Ett kast kunne gi opptil 6-700 fisk. Fisken ble sløyet og konservert ved salting på fiskevollene.
Det er fire fiskevoller i landskapet: To ved Isteren (Elvålsvollen og Høgsetvollen), én ved vestbredden av Sølensjøen (Fiskevollen), og én ved vestbredden av Femunden (Buvika). Ulike bygdelag hadde fiskerett i ulike fiskevoller. De gamle ferdselsvegene i landskapet gikk i retning øst-vest, noe retningen på stier og navn på klopper og vadesteder viser. Dagens ferdsel går derimot nord-sør, på riksveg 26 langs Isteren. Skogsbilvegene i området går inn langs vannene, men er ikke sammenhengende.
Fiskevollen ved Sølensjøen i øst er den største av anleggene, med til sammen 59 bygninger samlet i et fellesmiljø ved en bukt og en odde. Åtte garder i Øvre Rendalen fordelte her 20 lotter. Fisket er fordelt i lotter også i dag. Rett sør for Fiskevollen er det registrert et fangstanlegg, trolig fra middelalder, og en gravhaug med våpenfunn fra vikingtid. Dette dokumenterer tidsdybden i veidevirksomhet i dette området. Stedet fikk først vegforbindelse i 1941, og innmarsjen hit fra Øvre Rendalen var 30-50 km.
Fiskevollen i Buvika på vestbredden av Femunden var vegløs fram til 1954. Unset i Øvre Rendalen hadde gamle fiskerettigheter her. Fiskevollene Elvålsvollen og Høgsetvollen på vestsiden av Isteren er knyttet til bygdelaget Elvål og Haugset i Rendalen. Tradisjonen sier at det også har vært en fiskevoll på Svala omtrent 4 km sør for Høgsetvollen.
Helt opp til moderne tid har det på vinteren foregått garnfiske etter sik på isen på Isteren. Dette isfisket har foregått med temperaturer helt nede i tretti kuldegrader! På de store myrområdene nordvest for Isteren, der elva Sømåa renner ut, har det vært drevet omfattende myrslått på høsten. Høyet har ligget i utløer, og ble kjørt til gårdene i Øvre Rendalen på vinteren. Enkelte utløer er i dag istandsatt. Landskapet domineres av skrinne furuskogtyper, der furutrær kan være 500 år gamle, og her finnes flere rødlistearter.
Sørover vassdraget fra Isteren renner vannet ned i Galtsjøen forbi Galten gård og Smithsætra. Dette er et av pionerområdene for sportsfiske med flue på Østlandet og i Norge. Galten var overnattingsted og tilretteleggere for fluefiske fra slutten av 1800-tallet, i tillegg til tradisjonelt jordbruk og seterdrift. Smithsætra ble satt opp av to advokatbrødre fra London i 1892. Brødrene hadde en god relasjon til Fridtjof Nansen, og kom tilbake hver sommer som fluefiskere.
På holmer og nes på vest- og sørbredden av Isteren, på nordvestre bredd av Sølensjøen og på sørbredden av Holmsjøen, er det registrert flere steinalderboplasser. Disse ligger der de beste fiskeplassene også er i dag.