I landskapet som omkranser Norges største innsjø, ligger noen av de mest fruktbare jordbruksområdene i landet. Geologisk tilhører området Oslofjordfeltet, og berggrunnen er en blanding av kambrosilurske sedimenter og eruptive bergarter. At kalksteinsedimenter og leirskifer forvitrer lett, er forutsetningen for det rike jordbruket og landskapets svakt bølgete former. Jordforkastninger danner åsrygger og høyder.
De store sammenhengende jordene åpner landskapet. Siktlinjene strekker seg over Mjøsa, og binder landområdene visuelt sammen. Lange alléer og kantvegetasjon rammer inn de brede åkrene. Jordbruksarealene benyttes i stor grad til korn- og grasproduksjon, men grønnsaks- og bærproduksjon samt husdyrhold er også viktig. Her ligger flere virkelige storgårder, ofte organisert som åpne firkanttun med mange verdifulle bygningsmiljøer. Lange alléer orienterer seg mot Mjøsa fra storgårdene Hol og Grefsheim på Nes, Hovinsholm og Hovelsrud på Helgøya og Atlungstad og Huseby på Stange. Skogområder ligger som lunder og åkerholmer mellom åkrene, men også oppe på åsryggene. På åsryggene langs Mjøsas østside ligger 11 bygdeborger med siktlinjer til hverandre. I jernalderen var disse en del av et varsling- og kommunikasjonssystem som inkluderte Helgøya og Tingnes.
Navnet Mjøsa kommer fra norrønt Mjǫrs som trolig betyr skinnende. Det gamle navnet på Mjøsa er Heiðsær og betyr både «innsjøen i utmarka», og «Hedenes sjø». Mjøsa har fra forhistorisk tid og opptil andre halvdel av 1900-tallet vært farleden, lokalt kalt «fjorden». På odder, nes og øyer ligger fortsatt gravrøyser og middelalderkirker synlige for båtreisende. Fra 1600-tallet ble føringsbåter med råseil benyttet både til skyss og varetransport. Industrialiseringen av jordbruksprodukter førte til økt produksjon og et større fraktbehov, og dampbåtene tok over fra omtrent 1840. Viktige eksportvarer var blant annet tømmer og korn, mens det for eksempel ble importert salt. Øst på Helgøya i Bergevika er det tre kalksteinsovner etter kalkproduksjon fra 1872 til 1957.
Isvegnettet på Mjøsa har lenge vært omfattende. Middelaldermarkedet på Hamarkaupangen foregikk vinterstid på Mjøsisen. Hit ble geistlige i middelalderen fraktet på slede, og seinest i 2003 ble det brøytet bilveg mellom Tingnes og Hamar.
Sammenhengen mellom storgårder med sakrale navn, gamle vegfar, og middelalderkirker er tydelige. Bare på Helgøya og Tingnes var det i tidlig middelalder seks sognekirker. To på Helgøya og fire på Tingnes. Ytterst på en liten odde på Tingnes, stod det en trekirke før en gotisk langkirke av stein ble bygd omtrent 1100. Kirka har navn etter prestegården Ullinshov – førsteleddet i navnet viser til den førkristne guden for ski-, jakt- og holmgang. Kirka speiler seg i Nessundet, og ligger skjermet innenfor Helgøya. Her har det vært ting og drevet religiøs og rettslig praksis i førkristen, katolsk og etterreformatorisk tid.
Midt i landskapet ligger Helgøya, som var sentrum både geografisk og for historisk ferdsel. Øyas navn kommer av norrønt eyin helga, og betyr «den hellige øya». Både Helgøyas sentrale beliggenhet, at den er godt synlig fra alle ferdselsretninger og inneholder flere sakrale stedsnavn, forklarer at øya ble oppfattet som hellig. Storgården på Helgøyas søndre nes, Hovin, betyr «tempelenga». Norrøn kultutøvelse her ble avløst av en trekirke. Den ble flyttet til Baldershol på Tingnes i 1612. På sørsiden av øya er det flere gravfelt, og noen religionshistorikere mener at gårdsnavnet Stav kan knyttes til kvinnelig kultutøvelse. Fysiske spor etter det førkristne kan også ses på sentrale holmer og nes. Den monumentale gravhaugen på øya Hovinsholmen, rett sør for Helgøya, er med sitt tverrmål på 35 m. en av Hedmarks største. Gravhaugen var et navigasjonsmerke og en markering av førkristne herskerslekter. På Hornneset i nordvest er det et forhistorisk gravfelt av små røyser.
Området må også ses i sammenheng med den rike kulturhistorien på den andre siden av Mjøsa. Her er blant annet store gravhauger, som ved Balke på Toten, og den 40 m. lange langhaugen på Eikstunet ved Gjøvik, med siktlinjer rett mot Helgøya.
Stedsnavnet Stange kommer av norrønt Skaun, og betyr trolig «avgrenset jordbruksområde». Her går gamle veger og pilegrimsleden forbi storgårder og kirkesteder fra middelalder i et bølgete jordbrukslandskap. Stange kirke er en langkirke fra omtrent 1250, som er bygd over en eldre steinkirke. Den har panoramautsikt mot Mjøsa, Helgøya og Nes. Kirka ligger mellom storgårder, og på åsryggen i øst, ved Lalum, ligger en monumental gravhaug. Ved Guåker rett nord for tettstedet Stange, var det tingsted. I middelalderen var det fem sognekirker på Stange. Sentralt langs Mjøskanten ligger en rekke storgårder. Fra sør til nord ligger de store og gamle eiendommene Ven, Gillund (Gildelunden), Huseby, Staur og Ringnes. Gårdsnavnet Huseby er en rest etter veitsleordninga - et administrasjonssenter for kongemakten i tidlig kristning- og rikssamlingstid. I middelalderen var det kongskapell og gildehall på Huseby. Ved Frangstøa viser gravrøyser at det har vært havn i forhistorisk tid. Det var også kongsbrygge her i middelalderen. Litt lengre nord var Gillundstranda kommunikasjonssentrumet med dampbåthavn mellom 1840 til 1880. I øst hever landskapet seg mot den moderne stasjonsbyen.
I de lite grøderike og høytliggende områdene var det husmannsplasser. Ved Kvamsberget på Grefsheim, nordøst på Nes, var det en husmannsgrend. Et samfunn med opptil 300 personer fordelte seg på 30 husmannsplasser, flere strandsitterplasser, arbeiderbolig, røkterbolig og internat. Det var flere plasser enn gårder, men bare noen er bevart.