I innlandsstrøk har transport med hest på vinteren røtter tilbake til jernalderen. Vintertransportrutene var de viktigste handelsrutene tilknyttet bergstaden Røros. Uten gode veger måtte det meste av handelen foregå vinterstid. Handelsrutene gikk i terrenget. De fulgte skogsdalene langs frosne elver, myrer og innsjøer. Varene ble fraktet på sleder dratt av hester eller okser, og lasskjørerne kjørte i sporene til hverandre. Gjennom en streng og kald vinter, var det en omfattende jobb å holde kjøretrasèene åpne.
Vinterleden mot Falun gikk i dalbunnen ved foten av høyfjellet, sørover fra Røros ned Mølmannsdalen, over Korssjøen, Litlkorsjøen og Siksjøen ned Tufsingdalen og over Femunden. Den gikk videre sørover over Femunden og svenskegrensa ved Drevsjø, og ned langs Österdalälv i Kobberbärgslän forbi Mora til Falun. Denne delen av Vinterleden ble kalt for Kopperbergsleden.
Store deler av Vinterleden gjennom Tufsingdalen ligger innenfor Circumferensen til bergstaden Røros. Circumferensen var Røros Kobberverks opprinnelige rettighetsområde til mineraler, skoger, vassdrag og arbeidskraft. Rettighetene ble stadfestet av danskekongen i et privilegiebrev fra 1646. I privilegiebrevet ble det trukket en sirkel på fire gamle norske mil med sentrum i gruva på Øvre Storwartz.
Hundrevis av lasskjørere fraktet tusenvis av lass til og fra bergstaden Røros i løpet av bare en vinter. Handelsvarer var tømmer, kull, forrådsvarer, mat, salt, kobber og kobbermalm. Et følge kunne bestå av flere titalls lasskjørere. Vinterledene gjorde det mulig med gode forbindelser mellom gruvebyene Falun i Sverige og Røros i Norge. Den krevende transportruta var 85 mil, tur retur. På godt føre med dagsetapper på 2-4 mil, tok turen ca. 6 uker. Fra gammelt av var det først og fremst bønder fra Härjedalen og Dalarna som kom med varer for salg mellom de svenske bygdene og Røros.
Bøndene ble kalt forbønder fordi de kjørte «foror», eller lass, med hest og slede. Langs ferdselsvegen bygde folk gårder og bosatte seg fast. Både ferdafolk og hester kunne hvile og få mat langs leden. Gårdene Sæter og Holla i Tufsingdalen i Os kommune, og Korssjøen og Sevatdalen i Røros kommune ble viktige ferdasgårder, og vitner om kjærkomment losji under barsk transport. Transporten av viktige varer til gruvesamfunnene foregikk fra 1600-tallet til 1880. Kulturimpulsene mellom norske og svenske bygder og gruvebyer økte som følge av gjensidig handel. Dialektene i området inneholder mange svenske låneord. Da jernbanen kom i 1877, opphørte ferdselen på vinterledene.
De fleste ressursene på Røros gikk med til gruvedriften. Gruvesamfunnet var avhengig av tilførsel av mat og nyttevarer utenfra. Røros Kobberverks handelsmonopol ble etter hvert uthulet. Etter en kongelig resolusjon, ble den første Rørosmartnan holdt i 1854. På det meste bodde det 30 000 mennesker på Røros under martnan, militæret ble brukt som vakter og det ble handlet med bl.a. korn, mel, hester, fisk og brennevin. I tillegg ble det drukket, sunget, danset og fylt opp i fyllearresten. Samene satte sitt preg på både handel og folkeliv gjennom salg av reinsprodukter, tjære og håndverk. Med jernbanen endret handelen karakter med nye håndverkere og gjøglere. På 1960-tallet var det nedgang i interessen, men fra 1980-tallet har martnan blitt revitalisert rundt ferdasgårdene, og forbondetradisjonen der svenske og norske forkjørerforeninger har en viktig kulturell rolle.
Tidlig på 1600-tallet var dalene sør-øst for Røros skogrike og ekstensivt brukt til fiske, jakt, beite og utmarksslåtter. Det var ikke fast bosetting i området. Like vest for KULA-området på Finntrøa og Finnroa er det registrert to sørsamiske boplasser med reinstrø, melkegroper og gammetufter. På Ingulfskletten, en bratt fjellformasjon 1055 moh. rett utenfor KULA-området i nordvest, er det en sørsamisk offerplass. I fjellområdet Flenskampen og Buhøgda mellom Tufsingdalen i vest og Femunden i øst, er det vinterbeite for rein i Fæmund sijte. Varer fra reinen som skinn, kjøtt, melk og håndsverksprodukter ble handlet med smeltehytteansatte på Femundshytta. Femundshytta var i drift fra 1743-1822.
Røros kobberverk hadde et enormt ressursbehov, og kobbersmelting krevde store mengder med trekull. Området rundt bergstaden ble tidlig hogd ned. Gruvene måtte ha setteved til bergbrytingsprosessen, og røsteved til smeltehyttene. Det var derfor viktig for kobberverket å etablere fast bosetting og kølbrenning i området.
Driverne på gårdene som ble etablert utover 16- og 1700-tallet, brente og kjørte kull til Rørosverket gjennom flere generasjoner. Gårdene måtte utvides etter hvert som antall dyr økte, en gård kunne ha 6-8 trekkdyr som ble brukt i kulltransporten til Røros. Gårdsdrifta måtte også sørge for at folket hadde mat på bordet. De måtte holde seg med kyr, sauer og geiter i tillegg til trekkdyra -hester og okser. Utmarksslåtter og løer er noen av sporene etter den tidlige gårdsdrifta.
Konsekvensen av at kølbrenninga fortsatte å være viktig for kobberverket, var at det ble etablert flere gårder sør i Tufsingdalen. Sølvfunn vest i Tufsingdalen i 1712 satte fart i kølbrenninga og bidro også til etablering av gårder. Transportveien til smeltehytta på Røros ble stadig lengre, og det måtte mer folk til. Behovet for overnatting økte, så gårdene i Tufsingdalen ble etter hvert ferdasgårder, både for kullkjørere og for varetransport mellom Røros og bygdene i Sverige. Rundt 1730 ble gårdene Kvilvangen og Holla etablert, og omtrent samtidig ble det fast bosetting på Korssjøen.
Virksomheten satte sitt tydelige preg på landskapet. Furuskogen ble hogd ned stadig lengre utover dalføret. Flere hundre milebotner i dalføret, og helt opp mot 850 moh., vitner om en omfattende avskoging og rovdrift som følge av kølbrenningsvirksomheten.