Unsetdalen er en trang dal med bratt åkerland og beitebakker. Dalen skaper et tydelig landskapsrom, er orientert nord-sør, og er om lag 12 kilometer lang og 3 kilometer bred. Selve dalbunnen er 700-800 meter bred og ligger på omtrent 400 moh. Her renner Unsetåa med meanderende svinger og rette partier. Langs Unsetåa er det dyrket mark ved Unnsetbrenna i nord og Unsetgrenda fire kilometer lenger sør. I et parti mellom bosettingene er det skogkledd helt ned til Unsetåa. Bratte skogkledde dalsider strekker seg opp fra dalbunnen. Brattest og høyest er Vestlia med 500 høydemeter opp mot Fonnåsberget, mens den østre dalsida er jamnbratt opp 200 høydemeter der den flater noe ut. Nordre del av Østlia er like bratt som Vestlia. I begge dalsider renner det bekker og mindre sideelver i karakteristiske dalsøkk, som Djupdalsbekken, Storbekken, Harsandbekken, Søndre Uglåa og Kveringa. Riksveg 2218 går gjennom dalbunnen øst for Unsetåa.
Landskapet inneholder to helt ulike jordbruksgrender, Unset eller Unsetgrenda i sør og Unnsetbrenna i nord. Søndre del av dalbunnen ved Unset ligger på grøderike kambrosilur-områder. Unnsetbrenna har karrigere grunnfjellområder bestående av gneis, der det også finnes lokale forekomster av kalkstein. Langs Unsetåa ligger det sorterte morenemasser.
Unset er ei gammel brattlendt jordbruksgrend på østsida av Unsetåa med røtter i yngre jernalder. Grenda har den eldste og rikeste bebyggelsen i kommunen. Den representerer en gardskultur som er typisk for dalstrøkene i de nordlige delene av Hedmark, med lang kontinuitet i driftsformer, byggeskikk og bosetningsmønster. På gårdene er det gjort flere funn fra jernalder og middelalder, blant annet et depotfunn med mange sølvgjenstander fra vikingtid. Den kjente Fonnåsspenna er funnet like utenfor området i sør. Det er mange freda bygninger i området. I innmarka dominerer gras, og det er slått for ku og sau. Den brattlendte jordbruksgrenda har et mangfold av kulturmarkstyper, blant annet slåttenger, og flere vårsetrer i nærheten. Fra vikingtid har det opprinnelig vært tre gårdsanlegg her. I grenda er det i dag et 20-talls gårdsbruk. Gamle steingjerder, gutuer (fegater) og åkerreiner er synlige elementer i landskapet.
Ressursutnyttelsen i utmark har vært omfattende nær Unsetgrenda, nede i dalbunnen og øst for KULA-området, og har etterlatt seg mange spor. I dalbunnen og dalsida sørøst for Unsetgrenda er det registrert fire parallelle og store fangstanlegg. Disse har sperret av dyretrekk langsetter Unsetdalføret. Nær Unsetgrenda er det høstsetre. Ved Gammelsetra og Søvollen øst for området, ligger de nærmeste seterområdene. Ved begge setervollene, er det registret rikt med utmarksminner som jernvinne og kullgroper, fangstanlegg, tjæremile samt samisk mjølkegrop. Fra Unset og sørover går det en gammel rideveg over Haugsetåsen til Haugset. I området er det registrert et kjøttgjemme, og det er flere store fangstanlegg oppunder Rødvola og Gråhøgda i øst. Unsetgrenda har hatt fiskerettigheter på fiskevollen ved Buvika på Femunden, mens Haugset har hatt fiskerettigheter på Haugsetvollen ved Istern.
I Unset var det i 1806 13 sager og kverner. Unset mølle var den største. Den lå ved sideelva Kverninga, mellom Unset og Unnsetbrenna. Mølla ble drevet fram til 1961.
Stedsnavnet Unnsetbrenna viser til en stor skogbrann i 1866. Etter denne ble området liggende som en sotørken i allmenningen der bygdefolk hentet sin vinterved av forkulla treskjelett. Fram til 1920-tallet ble området benyttet til produksjon av kull i miler. I den harde mellomkrigstida etablerte staten en ordning der bureising skulle motarbeide utvandring, utflytting, arbeidsløshet og fattigdom, og det ble gitt statstilskudd og lån til dette formålet. I 1935 ble Unnsetbrenna kjøpt opp av kommunen for å gi jord til jordløse og arbeidsledige, og området ble videresolgt til 11 bureisere. Etter et par år med skogbryting og nyrydding med håndredskap og hest, flyttet 11 familier inn i 1938. På 1950-tallet ble det fradelt to nye bruk. Nyreisningsbrukene ligger på rekke i dalbunnen. De fleste brukene ligger på relativt karrig grunn øst for riksvegen, og med små åkrer på 20 til 25 daa. Byggeskikken er genuin for perioden, og brukene består som regel av et våningshus og en liten driftsbygning med plass til 4-6 dyr. Bygningene har nøkterne former, noe som gjenspeiler beskjedne krav og stram økonomi. Løv og reinslav var tilleggsfôr for buskapen. Vinterstid var skogdrift attåtnæring for bureiserne.
Geologi og jordsmonn har gitt ulike forutsetninger for jordbruksdrift. I Unsetgrenda i sør, med fruktbar jord og mange store gardsbruk, har det vært bosetting i lang tid. Mens Unnsetbrenna i nord, med skrinnere forhold, er et eksempel på en klassisk bureisingsgrend av småbruk og fattige kår fra 1930-tallet. I både historisk og økonomisk sammenheng står disse to nabogrendene i stor kontrast til hverandre. Mellom grendene ligger slåtteengene som de delte mellom seg, og disse binder landskapet sammen.