Vangrøftdalen og Kjurrudalen er et unikt seterlandskap med rundt 100 setre og dyr på utmarksbeite. I 2021 er det mjølkeproduksjon på 26 setre. De fleste aktive setrene ligger i Vangrøftdalen, mens flere av setrene i Kjurrudalen har tilknytning til de samme eierne, og brukes til slått eller beite. Beiting holder landskapet åpent og ivaretar den rike vegetasjonen. Gjennom generasjoner har områdene blitt utnyttet til beite og produksjon av fôr. I tilknytning til setervollene ligger flere slåttebuer og løer. Høyet ble fraktet hjem til gardene og brukt til vinterfôr. Noen slåttearealer blir fortsatt slått.
Området ligger i det geologiske Trondheimsfeltet, som består av kalkrike kambrosilurbergarter. Dette gir grunnlag for et godt jordsmonn og en svært rik vegetasjon. Området er kjent som et av de botanisk rikeste seterlandskapene på Østlandet med mange kravfulle plantearter. En rekke kulturbetingede arter som er nasjonalt eller regionalt truet finnes her. Elvene i de to dalene heter Vangrøfta, Snudda, Tjurua og Hongåa.
Spesielt for dette området er at det hører flere setre til hver gard. En gard kunne ha fire til seks setre hver, vanligvis ei vårseter og ei høstseter nær bygda, og to sommersetre, ei i Vangrøftdalen og ei i Kjurrudalen. Det ene året slo de slåttene i den ene dalen og setret i den andre, og neste år motsatt. Grunnen til at de drev vekselbruk var for å utnytte ressursene best mulig. Når områdene ble brukt vekselvis, fikk både beitmarka og slåttengene hvile et år for å hindre at vollene ble utarmet. Når alle seterbrukerne vekslet på likt, fikk en holdt beitedyra unna utmarksslåttene de årene det skulle slås. Bruken var strengt regulert, og seterlandskapet var dermed inndelt som et mosaikklandskap. Denne vekselsbruken, og den ressurskrevende flyttinga mellom setrene, viser at utmarksressursene var viktige for å kunne leve på gardene i bygda.
Mange av gardene har fortsatt to til tre setre med bebyggelse. Bygningsmiljøet i seterdalene er unikt og har et betydelig antall verneverdige bygninger. Den tradisjonelle byggeskikken er spesielt godt ivaretatt, og her finnes mange kulturminner fra ulike tidsepoker.
Et setertun består ofte av et seterhus, et fjøs, ei avkjøling og ei eller flere løer. Typisk for seterstua er at den er lang og smal med et skjæle i midten, og masstu og senge- eller oppholdsrom på hver side. Inngangsdøra er i skjælet. Masstu og sengerom er som hovedregel lafta av tømmer, mens skjælet er i grovt bindingsverk med stående bordkledning utvendig. Karakteristisk er «båsmuren» som er en lokal variant av skorstein. Da er pipa murt utenpå huset, og grua er en nisje i veggen og ut i pipa. Avkjølinger er bygninger som står ved en bekk, eller over et oppkomme for kjøling av mjølk. Fram til begynnelsen av 1900-tallet var det vanlig å holde flere dyreslag på setra. Det står derfor fortsatt noen grisehus, geitefjøs, sauefjøs, kalvefjøs og staller i tillegg til kufjøs på setervollene.
Foruten bygninger på setervoller og i utmarka, finnes det spor av annen ressursutnyttelse. Fossgruva, sør i Vangrøftdalen, ble drevet en kort periode tidlig på 1800-tallet og på starten av 1900-tallet. Det finnes tydelige spor etter gruva i landskapet, og stallen og krutthuset som hørte til er restaurert. Ved fossen er det rester etter kraftverket som sto ferdig i 1911 som ga strøm til gruveheis, vannpumper og en kompressor til drift av boremaskiner og litt lys. I en lengre periode gikk hovedtransportåra fra Bergstaden til Trondheim gjennom Vangrøftdalen fordi vegen gjennom Gauldalen var for dårlig, og derfor finner vi navn som Byvegen og Bysletta i Vangrøftdalen.