Fra de avrunda åsene på 500-850 moh. nord og øst i landskapet, brer en skogkledd vid innlandsdal seg sørover med store flate myrområder. Her renner mindre vann, bekker og elver ned i hovedvassdraget Flagstadelva. I sør blir landskapet stedvis noe brattere, og elva renner gjennom et gjel.
Berggrunnen består av funnfattig spagmatitt, grunnfjell og kvartsskifer. Dette står i kontrast til de kalkrike flatbygdene sørvest for området. I nordøst preges landskapet av store, sammenhengende myrer. Jernutfellinger i myrene var grunnlaget for uttak av myrmalm og jernutvinning helt tilbake til jernalder. Dette forklarer det norrøne opphavet til navnet Mårlia.
Sør for setra på Tørbustilen i søndre del av dette landskapet, er det registrert sju jernvinneanlegg fra eldre jernalder. Jernvinneanleggene ligger på små koller i et småkupert molandskap. De ble fyrt med ved, ikke kull, og det er derfor ingen synlige kullgroper ved disse anleggene. Noe lengre nord, på tørrmoene nær myrområdene ved Haugsætra, Nybusætra og Tørbustilen er det registrert til sammen 15 jernvinneplasser og 104 kullgroper fra yngre jernalder og middelalder. Disse fordeler seg på fem forskjellige områder. Sør for Nybusætra er jernvinneaktiviteten også synlig i stedsnavnet Blesterbakken. Det viser til blåsebelgene som ble brukt for å oppnå høy temperatur i jernvinneovnene.
Jernutvinning var en utmarksaktivitet som måtte tilpasses de rolige periodene i gårdenes årssyklus. Å utvinne jern fra myrmalm var en omfattende prosess der myrmalmen først ble spadd ut av myrene. Deretter ble malmen brent på bål, dvs. røstet på tørrmoene, før den ble brent på kull i jernvinneovnene. Vedhogst, vedtørking og kullproduksjon i kullgroper var driftsspor som gjorde store inngrep i vegetasjonen, og som åpnet landskapet. Store deler av myr- og moreneområdene i området ble benyttet i produksjon av jern. Jernvinnene ligger på morenekantene nær myrområdene. Kullgropene og røsteplassene ligger spredd på tørrmoene nær jernvinneplassene. Jernet ble til slutt fraktet ned til sentrale gårder i Vang og Furnes.
Jernproduksjon av industriell karakter i dette landskapet er datert fra 200 til 1400 e.Kr. Jernutvinninga på åsene fra Moelv i nordvest, via Løten til Romedal i sørøst, har vært en viktig økonomisk faktor for hele Mjøsområdet i yngre jernalder og middelalder. Det store omfanget av jernframstillingsplasser vitner om handelseksport ut av regionen. Jernet fra Vangsåsen kan knyttes til maktsenteret på Åker i yngre jernalder og til Hamarkaupangen i middelalder. I høymiddelalder har jernhandelen fra Hedmark vært en betydelig inntekt for kongemakten.
I landskapet ligger det to mellomstore fangstanlegg med en lengde på 1-1,5 km: ett ligger på moreneryggen langs Svartholbekken i Lavsjømyrene i nordøst, og ett ligger langs morenekanten nord for Svartdalsbekken i sør. Viltkjøttet fra fangstanleggene har nok dekket et lokalt matbehov, mens varer av bein, gevir og pels har vært viktig handelsartikler på Hamarkaupangen.
Området tilhører i dag Vang bygdeallmenning og eies av 374 gårdbrukere der alle har eiendoms- og bruksrett til utmarksressursene. Retten til ressurser i utmarka er beskrevet i middelalderens landskapslover, og Gulatingsloven fastslår at «Enhver skal ha allmenningen sin som han har hatt fra gammel tid». Bruksrett til de livsviktige utmarksressursene gjaldt jakt, fiske, sanking, hogst, beite og setring. I skogområdene vest for Hedmarksvidda og øst for jordbrukslandskapet langs Mjøsa, har gårdene i Vang, Furnes og Ringsaker hatt sine setrer. På det meste, omkring 1850, hadde 90% av alle matrikkelgårdene i Hedmarksbygdene setre. Innenfor KULA-området ligger det om lag ni setervanger.
I forbindelse med befolkningsøkningen på 1600-tallet, ble det behov for å flytte buskapen opp i utmarka for å spare åker- og engareal i bygdene i dalbunnen. Setrene ble ryddet der det var godt beite med kalkrike lommer, og ved fruktbare myrer. Buskapen på setrene fikk god tilgang til næringsrike beiter med mineralholdige urter som bjørnskjegg, starrarter og dvergbusker. Seinsommerslått gav også økt tilgang til ressurser. Fôr og gras ble kjørt hjem til gårdene fra setrene. Med setringa kunne det dyrkes mer korn, potet og vinterfôr i bygda. Det var matrikkelgårdene som hadde seterrett, og setringa kunne foregå langt unna gårdene.
Setra lå så langt fra gården at det var behov for hus til både dyr og folk, som størhus, fjøs og løer. Størhuset kommer av gammelnorsk – stavrhus – som betyr arbeidshus. På setra inngår inngjerda slåtteområder, løkker og lokkebakker. I Vangsåsen var det en egen bygningstype med fraskilte mjølkebuer. Fjøset var som regel et ett-, to- eller treroms laftet hus. Størhusene var enkle, og hadde sjeldent mer enn to rom.
Setrene ligger enkeltvis eller i klynger. Det var beiteressursene som avgjorde størrelsen. De spesielt rike setrene, som den store Brumundsætra i nord, har hatt opptil 40 setre. Setrene har ulik lokalisering – de kan ligge ved et vann som ved Nybusætra, ved myrområder som ved Steinsætra, langs etter en veg som Brumundsætra eller ved ei elv som ved Tørrbustilen. Beitinga i utmark var en allmenningsrett, og det var fellesbeite utenfor setervangene. Produksjonen av mjølkevarer som smør, fløte og ost var det knyttet eiendomsrett til. Den tilhørte hver enkelt gård som hadde dyr på setra. En siste rest av setringa og skjøtselen av dette landskapet, er at Vang allmenning i dag holder landskapet rundt setrene åpent. Kuene styres til å beite seternært og ikke i skogen. Allmenningen krever også vedlikeholdsplikt for seterbygningene, noe som ivaretar et minimum av vedlikehold.