Slottet ble vedtatt lagt til Bellevue-høyden i Bymarken vest for byen i 1820-årene. Første kjente plan for Slottsparken fra 1835 omfattet området helt opp til Uranienborg. Både planene for selve Slottet og Slottsparken ble siden redusert og forenklet. Med planene for slottet ble den allerede påbegynte utviklingen hvor byløkker ble transformert til villaområder med overklassekarakter styrket. Kongen begynte i 1830-årene å kjøpe opp løkker (også utenfor Bymarken: Lille Frogner med Briskeby) for å kunne danne en sammenhengende offentlig park fra Slottet til Bygdøy. Dette prosjektet ble oppgitt før Oscar I overtok tronen i 1844. For å få en myk overgang mellom Slottsparken og den nye boligbebyggelsen rundt, ble det trukket grensegater, Parkveien og Wergelandsveien mot vest og nord inne på Slottseiendommen. Tomtene langs disse veiene fikk bestemmelser (servitutter) som regulerte bebyggelsens størrelse, karakter/bruk og plassering på tomten. Servituttene hadde blant annet krav om forhager og at sekundærfunksjoner skulle være på husets bakside. Slottsarkitekt Hans D.F. Linstow ville at bebyggelsen skulle være landlig med frittliggende boliger etter mønster av engelske villabyer.
Slottskommisjonen v/ Lindstow sto for salget, og i 1846 ble tomtene i Wergelandsveien 15-29, Parkveien 27-31 og Uranienborgveien 1-3 stukket ut. Kongens ønske var at med Slottet som ståsted, skulle den videre utbygging vestover harmonere med den nye villabebyggelsen nærmest Slottet. Med og uten Slottets medvirkning, ble utviklingsmønstret for Wergelandsveien og Parkveien, gjentatt i den videre transformasjonen vestover av løkkemarken. Området langs Parkveien til Colbjørnsens gate og Inkognitogata mellom Uranienborgveien og Riddervolds gate er eksempel på dette. Den servituttbelagte utformingen av byvillaene rundt Slottet, er å betrakte som Norges første villaregulering. Frem til midten av 1880-årene var utbyggingen av den nye vestkanten fullstendig dominert av frittstående toetasjes bebyggelse med forhaver: byvillaer. Dette fortsatte også etter at Bymarken (området innenfor Niels Juels gate, Skovveien og nordover mot Bjølsen) ble innlemmet i byen i 1859, med den forskjell at villaene nå måtte oppføres i mur. Først fra 2. halvdel av 1880-årene ble det vanlig å oppføre mur-leiegårder på Oslo Vest.
Den langsiktige konsekvensen av Linstows slottsplaner, er at utbyggingsmønsteret på Vestkanten blir annerledes enn på Østkanten. Byvillaer er en kostbar utbyggingsform som bare de mest velhavende hadde råd til å bosette seg i. Som en følge av dette endrer det sosial-geografiske hovedskillet seg gradvis fra sentrum/periferi til vestkant/østkant. Fra ca. 1900 er dette skillet tydelig. Av enkeltvillaer nevnes spesielt Parkveien 45 og Inkognitogata 18. Parkveien 45, ”Villa Parafina” ble bygget for parafingrosserer F. Sundt i 1877. Arkitekt H. Nissen. Overtatt av Staten i 1896 og er nå Statens representasjonsbolig. Murvillaen i Inkognitogata 18 ble oppført i 1891 for murmester Emil Christophersen. Arkitekt H. Bucher. Kjøpt av Staten i 1997 og er nå statsministerbolig.