Elisenbergløkken var frem til 1890-årene fullstendig ubebygd. Området inngikk i Elisenberg-eiendommen som i 1790-årene ble bygslet på arvefeste fra Frogner hovedgård, men senere frasolgt derfra. I tillegg kommer en mindre del av den s.k. Gadeløkken. Hovedinndeling av angjeldende ubebygde stykke ble gjort allerede i 1880-årene, ved gateløpdragning. Slik gateregulering fant sted over hele det nye ytterområdet innlemmet i byen i 1878/9. Tomtestykket ble ervervet av et aksjeselskap, AS Elisenbergløkken. Dominerende i selskapet var advokat Ludvig Meyer, en viktig person i 1890-årenes byutvikling, særlig på Vestkanten. I tillegg til de kommunalt innregulerte gårdene fikk de trukket en gate midt gjennom området i retningen nord – syd, Gimleveien. Hjørnet på Frognerparken virker som utgangpunkt for reguleringens akser.
Tomteselskapet formet sin bebyggelsesplan med tilhørende servitutter slik at området også skulle kunne romme arbeiderklassepregede gårder uten karnapper eller balkonger. Ellers ble området dominert av typiske vestkantgårder med utsmykkede fasader. Hovedutbyggingen frem til ca. 1900 er oppført i en type Dresdner-senbarokk, med svungne eksteriør elementer. Etter hvert kom gårder i «Frogner-jugend» til. Den enhetlige karakteren utelukker allikevel ikke en viss sosial differensiering: En del av Odins gate og den ene siden av Eckersbergs gate har ikke typisk vestkantpreg. Man finner for eksempel de samme fasadeskjemaene her som i Thorvald Meyers gate nederst på Grünerløkken.
Frognerveien, som danner områdets nordgrense, er også en typisk grensegate idet den skiller mellom massiv leiegårdsbebyggelse i syd og åpen villabebyggelse i nord. Gimleveien, som danner en slags ryggrad i området, har en av byens lengste intakte brosteinstrekninger, om enn lappete og bulkete. Mot syd danner Frogner kirke et fondmotiv for Gimleveien; antagelig har dette spilt en rolle for plasseringen av kirken. Likeledes danner Norum Hotell, nå Rica, en fint formet avslutning av området, der Gimleveien munner ut i Bygdøy allé.
Kommunen innregulerte en ny gate, Odins gate, gjennom området sent i selskapets inndelingsprosess. Dette førte til at noen av tomtene mot begge sider av Odins gate og den ene av sidene mot Eckersbergs gate ble relativt grunne – for grunne til å romme bygårder av innarbeidet L-form. Forhagebeltene ble her gjort grunnere. Tomteselskapet formet av den grunn sin bebyggelsesplan med tilhørende servitutter slik at området også skulle kunne romme mer arbeiderklassepregede gårder uten karnapper eller balkonger. Disse fikk inngang fra porten eller gårdsrommet, og var overveiende to-værelses boliger uten pikeværelser.
Ellers ble området dominert av typiske vestkantgårder: rikt utsmykkede fasader med karnapper bak forhøver, L-formede leilighetsplaner med bl.a. spisestue, pikeværelse og badeværelse. Hovedutbyggingen frem til ca. 1900 viser et flott utvendig ensemble nord i området, der Nordraaks gate og Solheimsgaten møter Gimleveien. Disse gårdene er oppført i en type Dresdner-senbarokk, med svungne tårnhjelmer - alle opprinnelig kobbertekket - og konveks-konkavt tilskårne balkonger. Strøket ble ikke fullt utbygd før 1899-krakket. Byggevirksomheten tok ikke helt slutt, men skjøt fart igjen først omkring 1910. Etter hvert ble de fleste hullene i husrekkene fylt av gårder i ”Frogner-jugend”, arkitekt Syver Nielsen var toneangivende. Det gjelder også øvre del av Thomas Heftyes gate (nr. 52-62).