Schweigaardsgate
Hovedbanen mellom Christiania og Eidsvoll har fortsatt samme trasé gjennom Gamlebyen som da den åpnet i 1854. Den har virket strukturerende på omgivelsene og Schweigaards gate er anlagt parallelt med jernbanen. Hovedbanen ble anlagt på tvers av gamle ferdselsveier. Det gamle veikrysset ved Ladegården ble liggende sør for jernbanesporet. Dette førte til at om man kom nordfra via Strømsveien/ St. Halvards gate måtte jernbanen krysses to ganger før en kom inn i Christiania via Vaterlands bro. Da Schweigaards gate ble opparbeidet mellom Grønlandsleiret og St. Halvards gate, oppsto det en direkte forbindelse på nordsiden av jernbanen mellom sentrum og byens østlige omegn.
Schweigaards gate, samt Hollendergata litt vest for dette delområdet, er to av få områder i Oslo hvor det er lagt stor vekt på å skape byrom av høy kvalitet gjennom anleggelsen av plassrom. Harald Hårdrådes plass er en bevisst og godt utformet plass akkurat der gateløpet gjør en knekk.
Ekspansjonen på 1800-tallet begynte med masseinnvandring og opphoping av fattigfolk i den førindustrielle randbebyggelsen. Dernest kom byutvidelse og forbedring av kommunal infrastruktur. Fra ca. 1870 og framover kom byggevirksomheten, hovedsakelig murgårdsbebyggelse. Det er denne
typen bebyggelse som i dag er den framherskende i delområdet Gamlebyen - Schweigaards gate. Leiegårdene i tegl har ofte pussede fasader inspirert av tysk arkitektur. Dette var en videreføring fra de allerede bebyggede strøkene på Grønland, Grønlandsleiret og Oslo gate.
Så å si hele Gamlebyen, som fram til 1924 het Oslo, er utbygd etter større og mindre utparselleringer fra Oslo Ladegård. Stadig nye områder ble regulert, utstykket og matrikulert. Schweigaards gate er et eksempel på dette. I Gamlebyen ble det i tillegg til vanlige «gråbeingårder», også bygget mer forseggjorte funksjonærboliger med større leiligheter.
Strøket rundt Schweigaards gate, omtrent fra Hollendergaten i vest opp til krysset med St. Hallvards gate i øst, har sett under ett, middelklassekarakter. Bygningene avspeiler utviklingen i
Kristiania, fra lave bygninger på begynnelsen av 1880-tallet til høye bygninger på sent 1890-tall, hele tiden i sen-klassisistisk stil. Schweigaardgates beliggenhet inntil jernbanelinjen trakk områdets status ned, men på den andre siden trakk det engelskinspirerte parklandskapet med idrettsplass på Klosterenga området opp. Kvartalene ble gjort små slik at det ikke var plass til bakgårdsbedrifter eller boliger, og det ble lagt stor vekt på arkitektoniske og urbane kvaliteter.
Oslo botsfengsel og Botsparken
Straffelovkommisjonen av 1837 planla opprinnelig sju botsfengsler ut over landet, men av økonomiske grunner ble bare Botsfengselet i Oslo bygd. Byggearbeidene startet i 1844, samme år som planleggingen av Gaustad sykehus begynte. Fengselet ble tatt i bruk som landsfengsel for mannlige langtidsfanger i 1851. Bygningen besto av et hovedbygg med tre fløyer, totalt 240 celleplasser. Arkitekt var Heinrich Ernst Schirmer. I 1886 ble det påbygd en fjerde fløy, tegnet av arkitekt Jacob Wilhelm Nordan, med en fengselskirke.
Botsfengselet ble bygget etter Philadelphiamodellen. Den har sitt navn etter den amerikanske byen Philadelphia og har som prinsipp at individet skal rehabiliteres gjennom bot og isolasjon. Modellen er basert på klosterets idé om renselse gjennom bot, bønn og total isolasjon, både fra fangenes vanlige miljø og fra medfangers dårlige innflytelse. Philadelphiamodellen forener sosial-kristelig omsorg og tvang.
Fengselets arkitektoniske utforming understreker tydelig funksjonen og formålet med Botsfengselet. Adkomsten opp til fengselet starter ved Grønlandsleiret går opp gjennom alléen og mellom boligene til henholdsvis presten og direktøren. Fengselets utforming understreker den totale isolasjonen. Høyt plasserte vinduer slipper inn dagslys, men hindrer utsyn. Innsatte ble luftet enkeltvis i vifteformede luftegårder. Disse lå i enden av hver cellefløy, og i enden av sydfløyen kan restene av luftegårdens murfundament fortsatt sees. Selv under gudstjenesten i den opprinnelige kirken, som seinere er ombygd, satt fangene isolert i hver sin bås, slik at de bare kunne se presten, prekestolen og alteret.
Sentralt i det vifteformede fengselsanlegget er sentralhallen, og ut fra denne stråler fengselets fire fløyer. Sentralt i hver fløy er det et stort åpent rom med gallerier langs veggene i alle etasjer. Fra galleriene er det dører inn til hver celle. Galleriene er forbundet med åpne trapper. Hele fengselet kan overvåkes fra sentralhallen.
Botsfengselet er omgitt av en ringmur, og utenfor denne var det opprinnelig et åpent, bredt grønt belte. Murens funksjon var både å holde fangene innenfor og å virke avskrekkende for omverdenen. Det grønne beltet utenfor ringmuren skapte distanse, og den avskrekkende effekten ble forsterket ved at muren kunne betraktes på avstand. Det grønne beltet gjorde det også lettere å oppdage fanger under flukt. For å forstå fengselets opprinnelige formål og funksjon, må derfor det grønne beltet, fengselsmuren og bygningsmassen innenfor fengselsmuren betraktes som en helhet.
I 1970 ble Botsfengselet nedlagt som landsfengsel, og de innsatte ble overført til det nyoppførte Ullersmo landsfengsel