Rodeløkka var opprinnelig en av de større forstedene som vokste fram utenfor bygrensa på 1800-tallet. Rodeløkka har stor kunnskaps- og opplevelsesverdi ettersom området tydelig formidler levevilkårene på 1800-tallet med sosial ulikhet og den klassedelte by, byutvikling og industrialisering. Samtidig viser området hvordan en med få ressurser og med landlige tradisjoner kunne etablere en ”bydel” i en periode med stort overskudd av arbeidskraft fra bygdene som søkte inn til byene for å få arbeid.
Ut over 1900-tallet ble Rodeløkka oppfattet som et lite attraktivt område, med stort vedlikeholdsetterslep, dårlig standard og sanitærforhold, og den generelle oppfatningen var at slike strøk måtte rives for å rydde veg for ny utvikling med bedre levestandarder. Helt fra 1932 var området regulert til sanering, og rivningstrusselen førte til at mange huseiere unnlot å vedlikeholde husene siden de likevel ville bli «sanert», og dette førte til ytterligere forslumming. Det var først når det kom konkrete planer for ny blokkbebyggelse på 1970-tallet ble dette en svært aktuell problemstilling.Tidlig på 1970-tallet ble mange hus kjøpt eller leid av studenter og andre yngre mennesker som oppfattet strøket som idyllisk og fant seg rimelige bosteder her. De tok initiativet til beboeraksjoner mot rivning og fikk støtte fra offentlig kulturminnevern og private organisasjoner som Fortidsminneforeningen og Selskapet for Oslos Byes Vel. Mange av husene ble pusset opp og utstyrt med moderne sanitærinstallasjoner, og dette bidro til å påvirke folkeopinionen og kommunepolitikerne til å gå inn for bevaring. Dette ble også påvirket av arkitekturvernåret i 1975. De gjenværende 137 trehusene i området ble erklært bevaringsverdige i 1988.
Historien til Rodeløkka strekker seg tilbake til stiftsprost Fredrik Rode. I 1854 kjøpte han 13 daa av Dælenengen gård. På sin nye eiendom satte han opp et lite trehus fra Gjerpen i Telemark, stedet hvor han tidligere hadde vært sogneprest, og dette skulle være hans sommerhus. I 1859 falt stiftsprost Rode i unåde, og han måtte fratre sin stilling. Da solgte han omlag halvparten av eiendommen til tre driftige smeder for 6000 spesidaler. De utparsellerte området i byggetomter; de første ble solgt i 1860. I 1860-70-årene vokste det fram en trehus-by på Rodeløkka med bygninger i 1-2 etasjer og i noen tilfeller 3 etasjer; noen med hager rundt, andre med bebyggelse ut mot gata og sekundære bygg rundt bakgården. Kvaliteten på husene varierte, og det er grunn til å tro at flere av de som flyttet fra landet og inn til forstedene, tok med seg huset på flyttelasset. Da området ble innlemmet i byen i 1878, ble det innført murtvang.
Hans Olsen fra Vågå var én av de tre som utparsellerte området, og etter han fikk området første navnet Vågeby. Imidlertid ble det med tiden kalt Rodeløkka etter stiftsprosten. De fleste, nesten seksti prosent, av dem som kjøpte de utparsellerte byggetomtene, var håndverkere, mens den nest største kjøpergruppen var «diverse arbeidere». Dette var steinhuggere, veiarbeidere, dagarbeidere, bud, en formann ved jernbanen, flere bryggearbeidere etc. Vognmenn utgjorde nærmere ti prosent av kjøperne. Ingen av håndverkerne var mestere. Mange av håndverkerne var i bygningsfaget - snekkere, murere og tømmermenn. Det store innslaget av bygningshåndverkere kan ha en sammenheng med at dette var folk som kunne bygge hus selv. Etter hvert bodde det mange industriarbeidere på Rodeløkka.
Etter etableringen i 1860 vokste Rodeløkka seg raskt til en folkerik forstad. I 1891 bodde det 4480 mennesker her, noe som trolig var en befolkningstopp. Dette året var befolkningstettheten på Rodeløkka hele 20,6 personer per hus. Da bodde det gjennomsnittlig 3,4 mennesker per rom, og dermed toppet Rodeløkka i 1891 trangboddhetsstatistikken. Til sammenligning var gjennomsnittet på Vålerenga 2,9 personer og på Kampen 3,0 personer per rom. Flere av husene hadde dessuten leiligheter i kjelleretasjene, der det var rått og helseskadelig å oppholde seg. Selv om Rodeløkka hovedsakelig var et sted der folk bodde, fantes det helt fra starten av noe næringsvirksomhet i området. Utover på nittenhundretallet ble det etablert fabrikker på Rodeløkka, størst var Freia sjokoladefabrikk i Gøteborggata og Bergene sjokoladefabrikk. Strøket ble nærmest delt i to, ved at det i trehusbebyggelsen mot Trondhjemsveien fantes småbedrifter og verksteder samt melkebutikker, mens det i Gøteborggaten og på Dælenenga var murhus som både rommet boliger og fabrikker.