Bleik ligger på ei strandflate ytterst mot Norskehavet, omkranset av bratte fjell og med Bleiksøya som et markant landemerke i havet. Landsbyen har vokst fram fra to gårdshauger, hvor den eldste viser spor fra jernalderen og tyder på variert ressursutnyttelse med både jordbruk og fiske. Den yngre gårdshaugen har preg av sjøfangst og viser en overgang mot fiskeværsbosetting. Endringer i havneforholdene og stormen i 1925 førte til omlegging av bebyggelsen, der naust ble erstattet av fjøs og fiskeflåten motorisert etter molobygging på 1930-tallet.
Bebyggelsen langs Gårdsveien er preget av klyngebebyggelse med bolighus vendt mot gaten og fjøs i bakkant. Jordbrukslandskapet er inndelt i et stort antall smale teiger som strekker seg fra fjæra til fjellfoten, noe som gir området et særegent preg. Spor etter torvuttak, sommerfjøs og egg- og dunsanking på Bleiksøya vitner om en variert og kollektiv ressursforvaltning. Bleik hadde et av Norges tidligste kraftverk fra 1904, og spor etter vannkraftanlegget er fortsatt synlige i landskapet.