Landskapet på nordvestspissen av Langøya er preget av møtet mellom fjell og storhav, med strandflater formet av havet etter siste istid. Bosettingen har vært tett knyttet til havets ressurser, med spor etter egg- og dunsanking, selfangst og tidlige steinalderboplassers dramatiske møte med havnivåstigning. Området mellom Nyksund og Stø har enestående konsentrasjon av ødegårdsanlegg fra jern- og middelalder, med hustufter, gravhauger og gårdshauger som vitner om langvarig bosetting og velstand.
Langenesværet har kontinuerlig bosettingshistorie fra eldre jernalder og skiller seg ut med beskyttet beliggenhet, men dårlige havneforhold. Endringer i båtteknologi har ført til flytting av fiskerihavner, og Nyksund, som tidligere var et stort fiskevær, ble fraflyttet da havna ble for liten. I dag brukes stedet til fritidsboliger og turisme, med autentisk bygningsmiljø. Stø har et sammenhengende jordbruksområde og er et aktivt fiskevær med moderne moloanlegg som skjermer mot storhavet. Utviklingen fra ødegårder til moderne havner illustrerer tilpasning til natur og teknologi over tid.