Sanna ligger ytterst på Helgelandskysten og er preget av monumentale restfjell, med Trænstaven som det mest markante landemerket. Øya har en lang historie som fangstvær, med spor etter bosetting fra eldre steinalder til jernalder, særlig rundt Kirkhellaren – en stor grotte med gode bevaringsforhold for organisk materiale. Funn av bein fra sel og fugl tyder på sesongbasert fangst, særlig på senhøsten.
Bosettingen utviklet seg fra sesongbruk til fast bosetting etter landheving, og gårdshaugen på Sannagården vitner om en mer sammensatt økonomi. Massegraver fra 1300-tallet, trolig etter svartedauden, er funnet både i Kirkhellaren og i Nauståkeren. Gravleggingene gir innsikt i middelalderens samfunn og kriser.
På 1700-tallet økte antall bygsler, og jordbruk ble viktigere ved siden av fisket. Sanna har også vært brukt til selfangst helt opp i moderne tid. Dagens bebyggelse ligger på den beskyttede landbremmen på østsiden av øya, og området har stor tidsdybde i kulturminnene.