Sulitjelma ligger i en trang dal omkranset av fjell, med Langvatnet som sentralt landskapselement. Før gruvedriften var området preget av samisk bruk, med nyrydningsbruk og urgraver. Gruvesamfunnet vokste fram fra 1887 og var i drift til 1991, med utvinning av kobber, svovelkis og sink. Bebyggelsen langs Langvatnet utviklet seg i takt med gruvene, og samfunnets klassedelte struktur er tydelig i boligtypene.
Jakobsbakken, høyere til fjells, er et godt bevart gruvesamfunn med skole, butikk, forsamlingshus og fjøs, og har mange vernede bygninger. Området har også slagghauger og autentiske hytter fra arbeidernes fritid. Forurensning fra gruvedriften preget naturmiljøet, og barnas kirkegård på Fagerli vitner om de harde levekårene.
Malmtransporten utviklet seg fra hest og båt til jernbane, som senere ble erstattet av vei. Gruveselskapet kontrollerte hele samfunnet, noe som førte til konflikter og et stort arbeideropprør i 1907. Dette førte til fagorganisering og tariffavtale som fikk nasjonal betydning. Arbeiderbevegelsen førte til etablering av sykehus, skole og Folkets hus. Ved hjemfallet i 1983 fantes Nord-Norges største hyttekonsentrasjon i Sulitjelma.