Kulturmiljøet ved Gursli gruver omfatter rester etter bygninger og anlegg knyttet til gruvedriften: boliger, brakker, vaskerier, gruveganger, smier, utløer og adkomstveier. Sentralt står gruveveien mellom Gursli og Gullvann, anlagt i store svinger for hestetransport av malm. Veien bygger delvis på eldre ferdselsårer, blant annet rideveien over Gursliheia, brukt siden 1600-tallet.
Eventyret startet da skredder Jacobssen oppdaget mineralet molybden, brukt som herder i stålproduksjon. Han solgte funnet, og i løpet av få år ble Gursli et «Klondyke» med nær 200 arbeidere. Gruvedriften startet i 1915 og varte til 1919, drevet fram av høye priser under første verdenskrig. Moi hadde allerede jernbane, bank og industri, og Gursli ble raskt et av Rogalands største gruveselskaper.
Det ble oppført boliger, kaserner, vaskerier og lager. Vaskeriet, basert på den avanserte Elmore-metoden, var anleggets mest moderne bygg, men arbeidet var likevel tungt og manuelt. Da krigen tok slutt, falt etterspørselen, og driften stanset brått. Alt ble solgt for å redusere tapene – bare Jacobssen tjente på eventyret. Forsøk på ny drift under andre verdenskrig lyktes ikke.
I dag finnes tydelige spor etter gruvedriften med åpne sjakter, ruiner, stoller og restaurerte bygninger. «Gursli-katedralen», et åpent dagbrudd, gir et mektig inntrykk av virksomheten. Samarbeid mellom Lund kommune, Gursligruvenes venner og grunneiere har sikret deler av området og restaurert gruveveien.
Gruveområdet er i dag del av et utbygd turstinettverk, der den gamle rideveien mellom Gursli og Myssa er merket som kulturhistorisk vandringsrute. Lund bygdemuseum formidler historien gjennom kart og utstillinger, og Molybdenveien mot Gullvatnet er utstyrt med informasjonsskilt. Sammen med beitelandskapet og eldre bygninger gir miljøet et helhetlig bilde av en kort, men intens industrihistorie i Dalane.