Veveriet, oppført i mur i stedet for tre, stod ferdig i 1898. Bygget er spesielt med sine strebepilarer, en teknikk ofte brukt i gamle steinkirker, for å støtte veggene mot takets vekt. Bygningen ble utvidet i 1912, og i 1937 fikk den sin nåværende høyde, da taket ble dekket med Vossaskifer. Opprinnelig ble seilskutemaster brukt som bærende konstruksjon.
Ålgård ble et viktig industrisenter takket være Ole Nielsen, en driftig husmannssønn fra Hjelmeland. I 1870 etablerte han Aalgaards Uldspinderi ved hjelp av en brukt spinnemaskin fra Sverige. Virksomheten vokste raskt, og sammen med lokale bønder dannet Nielsen et aksjeselskap som utvidet produksjonen til også å inkludere tekstilveving. Dette ble forløperen til De forente Uldvarefabrikker (DFU), en sammenslutning av norske tekstilfabrikker opprettet i 1916, med Ålgård som hovedfabrikk.
Tekstilproduksjonen på Ålgård var delvis et resultat av internasjonale forhold, som den amerikanske borgerkrigen på 1860-tallet. Da tilgangen til bomull fra de amerikanske sørstatene stoppet opp, økte etterspørselen etter ullprodukter i Norge, og ullvarefabrikkene vokste fram. Ole Nielsen spilte en avgjørende rolle i å gjøre Ålgård til et sentrum for norsk tekstilindustri.
I dag er flere av de historiske bygningene på Ålgård, som veveriet, kraftstasjonen og funksjonærboligene i Nilsabakken, fortsatt bevart. Disse elementene er viktige symboler på Ålgårds industrielle fortid. Bevaringstiltak er avgjørende for å ivareta disse unike kulturminnene som vitner om utviklingen av norsk tekstilindustri.