Kulturmiljøet er vurdert til å ha regional verdi, jf. Oversikt over verneverdige kulturmiljøer som forteller viktige deler av Buskeruds historie (Kulturminnekompasset, Buskerud fylkeskommune 2017).
Lenke: https://bfk.no/_f/p104/i46ddab40-8027-4bfe-9c21-692ab42be3fa/vedlegg-oversikt-over-verneverdige-kulturmiljoer-i-buskerud.pdf
OPPSUMMERING
Dagali‑Seterdalen er rik på kulturminner fra svært ulike perioder av vår forhistorie. Kulturminnene forteller om utviklingen og utnyttingen av ressursene i fjelltraktene inn mot Hardangervidda helt fra steinalderen og fram til i dag. Langs de gamle slepene finnes både steinalderboplasser, jernvinner med blestertufter og kullgroper, fangstanlegg, gravhauger, læger, steinbuer og setrer. På Kolsfet skal det også etter tradisjonen ha vært en markedsplass.
BELIGGENHET
Kulturmiljøet er avgrenset til de innerste delene av Dagali‑Seterdalen, hvor tettheten av arkeologiske kulturminner er størst. Kulturmiljøet ligger mellom 950 og 1075 meter over havet.
BESKRIVELSE
Seterdalen har av enkelte blitt omtalt som innfallsporten til Hardangervidda. Med god rett vil mange mene det om en kjører veien inn fra Dagali til Hårånatten for å ta beina fatt videre mot Heinseter, eller vil fiske langs Numedalslågen. Landskapet innerst i dalen virker ved første øyekast urørt, men en skal ikke lete lenge før en ser at hele området har vært utnyttet av folk før. Gjerne til ulike tider og i svært ulike former, men samlet gir det inntrykk av stor intensitet i ressursutnyttingen.
¤ Steinalderboplasser
Det er registrert flere oppholdssteder og boplasser fra steinalderen rundt Ossjøen. Lokalitetene er lite undersøkt, men gir et godt bilde av hvor lenge området har vært brukt av mennesker. Lokalitetene viser også hvor viktig ferdselen langs de store vassdragene var for de første jegerne på Hardangervidda.
Flere av steinalderlokalitetene vi kjenner til fra fjellvassdrag og øvre dalbygder er funnet som følge av reguleringer av vann på 1900‑tallet. Ossjøen er derimot ikke regulert, og steinalderboplassene ligger fortsatt langs dagens strender, ca. 951 moh.
¤ Fangstanlegg
Det er registrert over 40 fangstgroper i system ved Låglitunga. Fangstgropene har vært brukt til å fange reinsdyr, sannsynligvis en gang i jernalderen. Gropene ligger ikke langt fra jernframstillingsanlegg og kullgroper, men det er usikkert om de er samtidige. Sannsynligvis er fangstgropene noe eldre enn jernvinnene. Fangstsystemet kan sees i sammenheng med de store fangstanleggene i Dyregravshalle og ved Skarvsvatnet.
¤ Jernframstilling og kullbrenning
Det er registrert flere jernvinner like inntil stien eller slepa fra Åan turisthytte til Hein og langs Numedalslågen og Låglitunga. Jernvinnene er fra vikingtid og middelalder og har svært høy pedagogisk verdi, ettersom slagghauger, blestertufter og mulige ovnsteder er tydelige i terrenget.
Kullgropene ligger spredt i terrenget over jernvinnene og viser på en god måte forbindelsen mellom dem.
¤ Arkeologiske funn – gravfunn og gravhauger
Det er gjort arkeologiske funn på Bekkenseter og ved Bjordalsbekken. Ved Bekkenseter er det funnet et fragment av en skafthulløks fra jordbrukssteinalderen, og ved Bjordalsbekken ligger en gravhaug med det som er tolket som en kvinnegrav.
Graven er undersøkt, og det ble blant annet funnet fire glassperler og en armring i bronse. Kanskje kan gravfunnet sees i sammenheng med hvor viktig kontakten over fjellet var i gammel tid, og ikke minst ressursutnytting i nærområdet. Jakta og fangsten har, sammen med utvinningen av jern, skapt livsgrunnlag langt inn mot fjellet. Gravhaugene kan vitne om fast bosetting så langt tilbake som jernalderen.
¤ Nordmannsslepene og gammel markedsplass
To sidegrener av Nordmannsslepene kommer ned i Dagali‑Seterdalen. Den ene, Hein–Ossjøen, går i samme trasé som den nordre Nordmannsslepa fra Halnelægeret, før den brekker av sør for Krækjanuten og går forbi Grønenuten og Bjordalsvatnet ned til Åan. Den andre, Hein–Ossjøen, følger Heinelve fra Hein turisthytte videre mot Kolsfet.
Slepene er ferdselsveiene og kommunikasjonsårene over fjellet fra gammel tid. Her gikk driftekarer med fe og handelskarer fra både øst og vest for å handle på markeder. I middelalderen må handel med produkter som jern og skinn ha vært viktig. For gårdene i fjellbygdene kan dette ha vært avgjørende byttemidler mot korn, salt og andre varer fra mer sentrale jordbruksstrøk.
På Kolsfet skal det ha vært en slik markedsplass. I Prosjekt Nordmannsslepene (2001) vises det til Lowzows kvadratmilkart fra 1847, der det blant annet står: «Laagens søndre Strandbred er meget flad om Kolsfet og noget ovenfor. Paa denne slette skal, ifølge et meget bekjent sagn, engang have staaet en Kjøbstad ved Navn Kolsfet. Noget nærmere herom vidste man ikke at fortelle. Imidlertid skal Manden Lars Haarenatten fra Dagalid, der var bekjent som meget paalidelig, have forsikred at han har set Beskrivelse om denne Kjøbstad i et gammelt Skindbrev.» (Fønnebø 1988: 129).
¤ Steinlægre og setrer
Det finnes både læger og setrer i området, med både ruiner og stående bygninger. Steder som Bekkenseter, Heinoslægeret, Albriktslægeret, Hårånatten og Kolsfet forteller om seterbruk gjennom lange tidsrom. Innenfor kulturmiljøet ligger det i dag nærmere ti setrer, som har vært langsetrer til gårder i hovedbygda i Dagali.
Flere setrer har tilhørt gården Hagen 97/2, blant annet Hegnun, Hårånatten, Hølet samt nedre og øvre Bekkenseter. Det ble flyttet mellom setrene i løpet av sommeren, trolig for å utnytte beitene best mulig. Ingen av setrene er lenger i tradisjonell bruk, men de fleste har seterbuer eller hytter som fortsatt brukes.
På Urdeli ser det ut til at setervollen har vært oppdyrket, mens de andre vollene ikke er ryddet for stein. Driften på Urdeli varte til 1990‑årene. Alle setervollene er fortsatt åpne, men har stort innslag av einer. På Urdeli, Hårånatten, Hølet og Bekkenseter er det bevart seterhus i stein. På nedre Bekkenseter kan en se ildsted, noe som viser at dette har vært ei seterbu. På Hårånatten er ei steinbu med tømmerrøst restaurert; den antas å være fra 1700‑tallet. Her finnes også ei løe i stavverk plassert på en høy steinmur, noe som er uvanlig.
Det finnes også enkelte seterhus i tømmer og et par fjøs i bindingsverk, oppført på 1900‑tallet. Åan er i en særstilling med mange eldre tømmerhus. På Nysetra er det ei tradisjonell treroms bu, med kokehus i stavverk, samt bu og mjølkebu i tømmer.
Det blir fortalt at en familie var fastboende på Albriktslægeret tidlig på 1800‑tallet. Dersom de bodde der i 20 år, ville jorda bli deres, men de flyttet etter noen år ned i bygda, og stedet ble senere brukt som felæger. I 1920–1930‑årene var det seterdrift her. På Hårånatten skal det også ha vært fast bosetting fram til slutten av 1700‑tallet.
¤ Hytter
Innenfor kulturmiljøet er det svært få hytter. Den eldste hytta i Seterdalen ligger lengst vest på setervollen til Hårånatten. Dette er en tømmerhytte fra 1914, bygget for grosserer Richard Henrichsen. Etter revolusjonen i Russland i 1917 fikk han økonomiske problemer og måtte selge hytta til eieren av setra. Hytta ble deretter brukt som turisthytte fra 1923 og i om lag 20 år framover. En modell av hytta sto på verdensutstillingen i 1914. På Åan seter har det vært turisthytte siden 1925.
VERNEVERDI
Kulturmiljøet Dagali‑Seterdalen har høy opplevelsesverdi, da kulturminnene ligger i et relativt urørt landskap. Størsteparten av kulturmiljøet ligger innenfor Hardangervidda nasjonalpark og dekker flere sentrale historiske utviklingsfaktorer i Buskerud.
Her er kulturminner knyttet til jakt, fangst og fiske, jordbruk og utmarksnæring, ferdsel og kommunikasjon, handel, industri og håndverk, samt religion og trosutøvelse. Kulturmiljøet inneholder flere av de viktigste elementene som forteller om utviklingen og utnyttingen av ressursene inn mot fjellet i gammel tid. Kulturminnene kan oppleves i sammenheng langs de gamle slepene.
Her finnes flere godt bevarte setervoller med mange eldre bygninger som forteller om seterbrukets store betydning i fjellbygdene i Buskerud. Jernvinnene, fangstanleggene, steinalderboplassene og gravstedene er automatisk fredete kulturminner. De fredete kulturminnene er markert i kartet.
NYTTIGE KILDER
Buskerud fylkeskommune: Prosjekt Nordmannsslepene, rapport 2001
Buskerud fylkeskommune: Registreringsnotat (2013)
Høyfjellskommisjonens rapport 1909–1910
Reidar Fønnebø: Langs nordmannsslepene over Hardangervidda (Universitetsforlaget, 1988)