Kulturmiljøet er vurdert til å ha regional verdi, jf. Oversikt over verneverdige kulturmiljøer som forteller viktige deler av Buskeruds historie (Kulturminnekompasset, Buskerud fylkeskommune 2017).
Lenke: https://bfk.no/_f/p104/i46ddab40-8027-4bfe-9c21-692ab42be3fa/vedlegg-oversikt-over-verneverdige-kulturmiljoer-i-buskerud.pdf
Kulturmiljøet Uvdal kirkebygd forteller en viktig del av jordbrukshistorien i fjellbygdene i Buskerud. Uvdal kirkebygd i Nore og Uvdal er et helhetlig jordbrukslandskap av betydelig størrelse, som viser utviklingen fra det mange hundre år gamle landskapet i den bratte lisida til 1900-tallets driftsformer på Uvdalsøyan. Det er flere verneverdige tun og enkeltbygninger i kulturmiljøet. Kulturmiljøet omfatter også Uvdal stavkirke.
BELIGGENHET
Uvdal kirkebygd i Nore og Uvdal omfatter jordbrukslandskapet fra Fønnebøfjorden i øst og rundt sju kilometer vestover.
BESKRIVELSE
Kulturmiljøet inneholder både den flate dalbunnen på begge sider av Uvdalselva, kalt Uvdalsøyan, og den relativt bratte sørvendte dalsida ovenfor. I dalsida befinner det seg et stort antall gårdstun, sentralt i området i et sammenhengende jordbrukslandskap; i utkantene ligger gårdene enkeltvis eller i mindre grupper. De fleste tun har ett eller flere eldre verneverdige bygninger, her er også freda hus. Sentralt i bygda ligger Uvdal stavkirke, med bygdetunet som nærmeste nabo. Kirkebygda har dessuten svært mange kulturlandskapselementer som rydningsrøyser og steingjerder.
¤ Uvdal stavkirke
Uvdal stavkirke ble trolig bygd på slutten av 1100-tallet på samme sted som en tidligere kirke. Funn av mynter under kirken er viktige kilder. Kirken inneholdt opprinnelig skip og et lite kor. Allerede i middelalderen ble skipet forlenget. På 1600- og 1700-tallet skjedde flere endringer; blant annet ble den utvidet til korskirke. I 1656 ble hele kirken dekorert innvendig første gang. Mye av denne dekoren er bevart.
¤ Totunsgårdene
Et særegent fenomen i deler av Kirkebygda er de såkalte totunsgårdene, der hver gård har to tun. I Øygardan, mellom Fønstelien og Fønnebø, er det flere slike gårder. Det øverste tunet inneholdt alle hus som var vanlige på en gård, mens det nederste, kalt «jorde», manglet stabbur, eldhus, smie og badstue. Husene i jordet var dessuten mindre enn husene i hovedtunet. Det kunne være en høydeforskjell på opp mot 100 meter mellom de to tunene. Jordesgården var bebodd etter hjemreise fra setra fram til fôret her nede var oppbrukt. En årsak til flyttingen mellom de to tunene var at det var lettere å flytte folk og dyr enn å frakte avling og gjødsel i bratt terreng.
Skikken med å ha to tun kan gå tilbake til middelalderen. De fleste husene som står i jordesgårdene i dag er mest sannsynlig bygd på 1800-tallet. Det gamle flyttesystemet holdt seg til 1950-åra. Korsgardjordet og Ljotegardjordet var lengst i bruk.
¤ Uvdalsøyan
Uvdalsøyan omfatter rundt 4000 dekar og strekker seg fra Fønnebøfjorden og fem kilometer vestover. I gamle dokumenter er øyan omtalt som vasseng. De årvisse vår- og høstflommene som førte til at deler av området ble stående under vann, gjorde at øyan egnet seg dårlig til grasproduksjon. Likevel ble engene slått. I 1920-åra ble Fønnebøfjorden senket med 1,3 meter, og Uvdalselva ble rettet ut og steinsatt på en strekning over to kilometer. Alt dette arbeidet ble utført med håndmakt. Det sies at dette tiltaket ble redningen for jordbruket i Uvdal.
I dag består Uvdalsøyan av produktive og lettdrevne grassletter. Mange av gårdene i Kirkebygda har mesteparten av innmarka si på øyan. På Øyan er det flere løer, både tømmerløer fra tida før senkingen av Fønnebøfjorden og løer i bindingsverk fra 1900-tallet. Det ble også oppført en del småstuer her, som var i bruk under slåtten.
¤ Arkeologiske funn i området
De eldste funnene i Kirkebygda er gjort ved innløpet til Fønnebøfjorden, på Persgard og Kaggelien. Flintøkser og en flintdolk tyder på at det kan ha vært bosetning eller gjentatte besøk her helt i slutten av steinalderen, etter at jordbruket ble innført til landet. Av synlige arkeologiske kulturminner finnes kullgroper og slaggforekomster fra jernutvinning i jernalder og middelalder.
Et depotfunn bestående av 12 jernbarrer har blitt funnet på gården Teigen, noe som i seg selv er interessant. De fleste barrefunn gjøres i utkanten av jordbruksområdene, og ikke i de utmarksområdene der det produseres mest jern. Slike barrer er nesten umulige å tidfeste mer nøyaktig enn til jernalderen, men de kan være samtidige med det rike funnet på Ljotegard fra merovingertid, med to spyd, pilspisser, beltestein og hestesko. Gårdsbosetning og kultivering av jordbrukslandskapet kom trolig i gang først i merovingertiden.
VERNEVERDI
Dette kulturmiljøet inneholder et stort og helhetlig jordbrukslandskap, som viser utviklingen fra det mange hundre år gamle landskapet i den bratte lisida til 1900-tallets driftsformer på Uvdalsøyan. Her er et stort antall tun med verneverdige bygninger typiske for fjellbygdene i Buskerud.
Uvdal stavkirke står i en særstilling som kulturminne i bygda. Kirken er automatisk fredet.
Følgende bygninger innenfor kulturmiljøet er også fredet:
- Loft på Røysland 35/1 fra 1233.
- Loft på Gallåk 36/1 fra 1606 (2. etasje).
- Loft på Rauland nordre 38/1 fra middelalderen.
- Loft på Tufto nordre 40/1 fra middelalderen.
- Loft på Bakke øvre 56/1 fra 1300-tallet.
- Loft på Bakke nedre 56/75 fra 1596.
- Våningshus på Spikketrå 61/7 og 62/2 fra 1700-tallet.
- Loft på Opdal prestegård 73/6 fra 1627 (2. etasje).
- Loft på Huseby mellom 74/2 fra 1546.
- Vedskåle fra 1166.
- Loft fra middelalderen på Lunda 79/2.
De fredete kulturminnene er avmerket på kartet.
NYTTIGE KILDER
Fylkesmannen i Buskerud og Buskerud fylkeskommune: Nasjonal registrering av verdifulle kulturlandskap i Buskerud (rapport 1999)
Kari Huseby og Jørn Jensen: Kulturarv til ettertanke: Jordbrukets kulturlandskap i Nore og Uvdal (Nore og Uvdal kommune, 2000)