Kulturmiljøet er vurdert til å ha regional verdi, jf. Oversikt over verneverdige kulturmiljøer som forteller viktige deler av Buskeruds historie (Kulturminnekompasset, Buskerud fylkeskommune 2017).
Lenke: https://bfk.no/_f/p104/i46ddab40-8027-4bfe-9c21-692ab42be3fa/vedlegg-oversikt-over-verneverdige-kulturmiljoer-i-buskerud.pdf
Tømmer har vært en viktig ressurs i Buskerud i alle tider. Transport av tømmer og videreforedling av tømmer til salgbare produkter, har etterlatt seg mange kulturminner langs vassdragene i Buskerud. Kjerraten i Åsa strekker seg fra Steinsfjorden til Damtjern er et sjeldent teknisk-industrielt anlegg for frakt av tømmer under første halvdel av 1800-tallet. En kjerrat er en innretning for å frakte tømmer motstrøms og kan sammenlignes med en transportlenke. Kjerraten i Åsa forteller om tømmertransporten som har vært en viktig del av industrihistorien i Buskerud.
BELIGGENHET
Kulturmiljøet omfatter et teknisk-industrielt anlegg som strekker seg fra Steinsfjorden til Storflåtan sørøst i Ringerike.
BESKRIVELSE
Norsk trelastindustri og skipsfart hadde gode år rundt år 1800, og Norge eksporterte mye trelast til blant andre England. Det var blant annet flere velstående sagbrukseiere og trelasthandlere i Buskerud, og Drammen var en stor utskipningshavn.
Peder Anker (1749–1824) var en av de store skogs- og sagbrukseierne i denne perioden. He eide en oppgangssag i Lysaker-elva, og Kjerraten i Åsa ble nettopp bygd for å frakte tømmer fra Land og Valdres til hans oppgangssag. Tømmeret ble fløtet nedover Tyrifjorden til Steinsfjorden før det ble fraktet oppover den bratte åssiden kjerratsystemet. Tømmeret ble videre fløtet ned vassdraget – over elver, dammer og renner – fram til oppgangssaga hvor det ble skåret opp for eksport.
¤ Hva er en kjerrat?
Ordet «kjerrat» kommer av det tyske «Kehrrad» som betyr vendehjul. En kjerrat kan sammenlignes med et transportbånd eller transportlenke.
Transportlenken går om to hjul – et drivhjul og et endehjul. Drivhjulet var montert på en grov akselstokk, hvor også et stort vannhjul var festet til. Vannhjulet var motoren for kjerraten. Mellom endehjulet og drivhjulet gikk lenken på etasjer med ruller, overruller og underruller. På hver side av overrullene var det lagt stokker som tjente som lave karmer som skulle hindre tømmervendinga i å sprike ut og skli av rullebanen. Rullene var lagret i små støpejernslagre som var felt ned i langsgående stokker. Disse var en del av trekonstruksjonen for rullebanen. Fundamentet var murt opp av stein. Stort sett var dette lave murer som skulle holde trevirke oppe fra fuktig mark.
¤ Anlegget
Kjerraten i Åsa ble bygd i perioden 1803–1809 og anlegget var i drift fram til 1850. Anlegget har en lengde på 3.900 meter og en høydeforskjell på 389 meter. Det ble murt opp over tusen steinpilarer for rullebanen og tolv store fundamenter for hjulhusene.
Det ble også bygget rullebane, hjulhus, vannrenner, dammer og lignende. De første ti kjerratene sto ferdig høsten 1806. Den tolvte av kjerratene var imidlertid aldri i bruk da frakten av tømmer foregikk med hestebane fra Damtjern til Storflåtan i Sørkedalsvassdraget.
Det ble i gjennomsnitt fraktet 1500 tylvter tømmer per år, men i toppår ble det fraktet nærmere 1800 tylvter. Det tilsvarer omlag 100.000 planker. Anlegget skapte 300–400 arbeidsplasser under anleggsvirksomheten. Da kjerratsystemet var ferdig bygd, var det behov for nærmere 100 mann til sesongarbeid.
VERNEVERDI
Tømmer har vært en viktig ressurs i Buskerud i alle tider og tømmertransport har vært viktig i Buskerud. Sammen med fløtningsminnene i Lyngdalsvassdraget og Numedalslågen, bidrar Kjerraten i Åsa å fortelle denne delen av Buskeruds historie. Kjerraten i Åsa er et sjeldent teknisk-industrielt anlegg for frakt av tømmer og kulturmiljøet har høy opplevelsesverdi.
Foreningen Kjerratmuseet har gjort en stor innsats for å bygge opp igjen kjerraten og arrangerer guidede turer i sommerhalvåret.
NYTTIGE KILDER
Foreningen Kjerratmuseet
Arve Frydenlund: Kjerraten i Åsa, Norsk Skogbruksmuseum
Arve Frydenlund: «Kjerraten i Åsa» i Fortidsvern nr. 2/2008, s. 24–25