Da sildefisket langs Karmøykysten og sletta tok seg opp rundt 1830 ga grobunn for bebyggelse langs Smedasundet i Haugesund. Den første bebyggelsen her var rettet mot sundet, og har preg av å vokse nærmest organisk ut fra havnevirksomheten. Typiske trekk ved denne bebyggelsen er at den har langside mot sjøen, er oppført i bordkledd bindingsverk og har to fulle etasjer. Det var god plass mellom bygningene og ofte bryggekant mellom huset og sjøen. Denne måten å utnytte arealene på var plasskrevende, noe som etter hvert førte til fortetting ved at det ble bygget nye sjøhus på tvers mellom de opprinnelige på langs.
Den første reguleringsplan for Haugesund ble godkjent av kongen i statsråd i 1854, denne ble imidlertid som papirbestemmelse å regne. Etter at Haugesund ble ladested ble det utarbeidet en ny reguleringsplan av G.N. Tausan, som ble godkjent i 1957. Den nye reguleringsplanen gjaldt for sentrum på fastland, Risøya og Hasseløy, og planla at bebyggelsen skulle utvikle seg i form av et rutenett. I planen ble ei gate, som senere fikk navnet Torggata, planlagt noe bredere enn de andre gatene. Hensikten var at denne gata skulle kunne stoppe eventuelle bybranner.
Fra før var det lite bebyggelse og få gater i Haugesund. Det var Smedasundet som var byens naturlige «hovedgate», og det meste av den eksisterende bebyggelsen lå langs sundet. Utover andre halvdel av 1800-tallet utviklet Strandgata seg til ei sentrumsgate, hvor butikker ble lokalisert og byens økonomiske elite bodde.
I 1896 ble det innført ny bygningslov som gjaldt for alle byer bortsett fra Kristiania, Bergen og Trondheim. Etter denne loven ble brannvern strengere, og det ble blant annet påbud om brannvegg eller minimum fem meter avstand mellom hus. Sør for Aasebygata kan man tydelig lese av bebyggelsen at man valgte å innføre større avstand mellom husene. I tillegg benyttet man seg av lovens adgang for tilbaketrukne byggelinjer.
1904 ble det innført murtvang i alle norske byer. For Haugesunds del ble det etter denne loven oppført noen nye bygg i mur, men ettersom store deler av sentrumsområdene allerede var bygget ut fikk ikke murbygningene dominere bybildet.
Etter hvert tok Haraldsgata over funksjonen som byens hovedgate. Gata ble bygget ut fra rundt 1870, og fikk fra rundt 1890-tallet stadig tilvekst av handelsvirksomhet.