Ingvald Svendsen etablerte en kvitfiskstasjon her omkring 1930. Denne fangsten var en ren sommerfangst. Stasjonen er den eneste bevarte kvitfiskstasjonen på Svalbard, og den består av bolighus og to mindre uthus hvorav det ene er en hvelvet båt med torvvoller rundt – kalt ”Kjæftausa”. Kjæftausa ble trolig brukt som proviantlager/jordkjeller. Hovedbygningen flyttet Svendsen trolig fra Northern Explorations Camp-2 på vestsiden av Recherchefjorden. Det siste huset kalles ”Skarpsyn”, trolig en gammel hytte (Rossnes 1993:53). På stranden ligger tre båter og en del annet utstyr, samt store mengder kvitfiskbein. Det er anslått at disse stammer fra ca. 550 hval. Båtene og hvitfiskbeina er en sårbar del av kulturminnet.
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø Kvitfiskstasjon - Omfatter: Stående hytte Bamsebu, båten Kjeftausa, kvitfiskbein. Område 3 Sør-Spitsbergen
Konstantinovka er ei hytte som er oppført på restene etter den russisk-svenske gradmålestasjonen på sørsida av Hornsund. Gradmålingsstasjonen ble bygd av russerne i 1899. Det ble benyttet kun ett år til forskning. Stedet er oppkalt etter storthertug Konstantin Konstantinovich (1858-1915), president i det Rusisske vitenskapsakdademiet og i den svenskrussiske meridianekspedisjonen 1899-1902. Laboratoriet ble på 1900-tallet ombygd til fangststasjon og benyttet som hovedstasjon. Våningshuset skal ha vært totalt nedrevet i 1935, mens observatoriet da ble benyttet som lager av fangstmennene (Rossnes 1993:32). Anlegget består i dag av tufter etter tre store bygninger, hvor den største tufta har vært bolighuset. Fundamenter for måleinstrumenter viser at en av bygningene har vært observatorium. Materialmengde og dimensjoner har en helt annen karakter enn fangststasjonene og viser med all tydelighet at det var vesensforskjell mellom forskernes og fangstmennenes overvintringsutstyr. Det er uvisst når fangsthytta er oppført. Like ved ligger også en hvalfangststasjon.
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø med vitenskapelig forskningsstasjon og fangsthytte, norsk (hvalfangststasjon like ved) - Omfatter: Stående hytte ”Konstantinovka”, tre tufter. Område 3 Sør-Spitsbergen
Ekrollhamna er et område med en trygg og god havn. Her ligger restene etter en av de største stasjonene for russisk overvintringsfangst på Svalbard. Fangststasjonen har åtte hustufter, korsfundamenter og to større fellesgraver. Stasjonen er undersøkt av den russiske arkeologen V. Starkov. Etter utgravningen i 1989 konkluderte han med at de husrestene vi i dag ser på overflaten i Ekrollhamna, hviler på eldre hus. De eldste husene skal ha vært mindre enn de yngste, noe Starkov tolker som et tegn på at vi her står overfor pomorenes etableringsfase på Svalbard.
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø med russisk fangst - Omfatter: Åtte hustufter, korsfundamenter og graver. Område 5 Søraust Svalbard
I Habenichtbukta ligger en stor hvalfangststasjon med godt bevarte spekkovner og tufter og en russisk fanststasjon. Anleggene ligger ved en smal og dyp bukt som gir god havn på en landstrekning der havneforholdene forøvrig er vanskelige. Det russiske anlegget ligger helt oppe i hvalfangststasjonen. Stasjonen ble beskrevet av Keilhau og Löwenigh i 1827. Keilhau har også tegning av en russisk fangststasjon som sannsynligvis er den i Habenichtbukta. Stasjonen var da i god stand. En del anlegg som er utgravd tidlig er etterlatt i noe skjemmende tilstand. Som en oppfølging av Maltakonvensjonen og plikten til å etablere arkeologiske reservater ble det i 2010 innført ferdselsforbud i området.
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø med hvalfangststasjon og russetufter - Omfatter: Spekkovner, tufter, graver, russetufter. Område 5 Søraust Svalbard
Zakariassenhytta på Lågøya er bygd i 1908 av Sverdrup Zakariassen, men ble benyttet av Meyer Olsens ekspedisjon i 1923 – 24, men var da dårlig. Det ble gjenoppbygd av Karl J. Bengtssen i 1928 (Rossnes 1993:181).
Kulturhistorisk kontekst
Fangsthytte, norsk - Omfatter: Stående hytte Zakariassenhytta. Område 4 Nordaust Svalbard
Haudegen er en tysk meteorologisk stasjon fra andre verdenskrig. Tyskerne etablerte både automatiserte og bemannete værstasjoner på Svalbard. Anlegget ble oppført i september 1944 av de elleve mennene som skulle overvintre på stasjonen, under ledelse av Wilhelm Dege. Anlegget består av hovedhus, uthus og en nødradiostasjon plassert ca. 80 m unna i fjellet over hovedstasjonen. Bygningene er oppført av stenderverk kledd med porøse trefiberplater. Stasjonen ble forlatt uten ødeleggelser og med en mengde utstyr da mannskapet ble hentet av en norsk ishavsskute i september 1945. Som en oppfølging av Maltakonvensjonen og plikten til å etablere arkeologiske reservater ble det i 2010 innført ferdselsforbud i området nærmest hytta og uthuset.
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø krigsminne, tysk værstasjon - Omfatter: Hovedhus, uthus, gjenstander. Område 4 Nordaust Svalbard
Ved Kapp Borthen finnes vraket av et tysk fly, en Junker-88. Det hadde en kalkulert nødlanding i september 1942. Skadet av antiluftskyts, måtte flyet nødlande. Flyet ble sprengt av flygerne, men snute, hale og vinger ble lite skadet. Besetningen på fem – seks personer ble senere plukket opp av et tysk meteorologisk rekognoseringsfly.
Kulturhistorisk kontekst
Krigsminne - Omfatter: Flyvrak, tysk Junker 88. Område 3 Sør-Spitsbergen
Hovedstasjonen ble oppført i 1907. Den var mye benyttet som hovedstasjon fra 1920-årene og framover, blant annet av Henry Rudi. Hyttevika er blant annet kjent gjennom Wanny Wolstad, den første kvinne som var fangstmann på Svalbard. Det finnes fjernsynsopptak med den siste fangstmannen i Hyttevika, Fredrik Ruback. Hyttevika vedlikeholdes av polakkene i Hornsund. Hytta har vært hyppig besøkt av isbjørn og flere bjørner skutt her de siste årene, den siste i mars 2013.
Kulturhistorisk kontekst
Fangst, norsk - Omfatter: Stående hytte ”Hyttevika”. Område 3 Sør-Spitsbergen
Under fuglefjellet Gnålberget ligger en gammel fangsthytte, som ifølge Ole Blomli ble bygd av Kjellmo og Wallum. Hytta var, etter opplysninger fra kaptein Hermansen, i bra stand sommeren 1935, og inne i hytta lå proviant som tilhørte Anders Sæterdal fra Rana. Sæterdal var fangstmann på Svalbard i mange år og brukte hytta i Hyttevika, nord for Hornsunds munning, som hovedstasjon sammen med sin kjente partner Wanny Woldstad. Hytta på Gnålodden tjente som bistasjon. I 1967-68 lå Fredrik Rubach og Odd Ivar Ruud i Isbjørnhamna og brukte hytta på Gnålodden som bistasjon. Året etter utvidet og ombygde Ruud hytta. Hytta benyttes av forskere fra den polske forskningsstasjonen i Isbjørnhamna. I vika øst for Gnålodden ligger restene av en russisk fangststasjon og en grav. AECO har utarbeidet stedspesifikke guidelines for lokaliteten.
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø norsk fangst - Omfatter: Stående hytte Gnålodden. Område 3 Sør-Spitsbergen
Ved Høferpynten (også kalt Arkeologvika), langs vest i Hornsund, er det registrert og delvis utgravd flere hvalfangstanlegg hvor både hustufter, graver og spekkovner er bevart. Anlegget er trolig rester etter den engelske hvalfangsten da engelskmennene etter 1618 fikk overherredømme i området. Hvalfangstanleggene er sterkt utsatt for erosjon. Her har arkeologer også gravd ut tufter etter en russisk fangststasjon og en grav. Rester av tuftene kan fortsatt sees i terrenget.
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø med hvalfangststasjoner og russisk fangststasjon - Omfatter: Hustufter, spekkovner, graver. Område 3 Sør-Spitsbergen