Hytta i Worsleyhamna, også kalt ”Villa Oxford”, ble oppført i 1924 av Hilmar Nøis. Han skal ha bygd hytta av en flymaskinkasse som ble etterlatt av Mr. Binney i 1924. Binney var medlem av en engelsk forsknings- og kartleggingsekspedisjon som gjennomførte flyfotografering på Svalbard. Ekspedisjonen var den første i sitt slag på øygruppa. Worsleyhamna var baseleir for ekspedisjonen. Har vært vedlikeholdt av forskere.
Kulturhistorisk kontekst
Fangsthytte, norsk - Omfatter: Stående hytte ”Villa Oxford”. Område 1 Nordvestspitsbergen
Murchinsonfjorden ble benyttet av russiske fangstmenn og var mye besøkt av norske fangstskuter. Det har vært få norske overvintrere i området (Rossnes 1993:179). På Nordre Russøya og Krossøya står de to eneste bevarte, nesten komplette russekorsene på Svalbard. På Nordre Russøya står korset i en særlig fin sammenheng på en høyde ut mot fjorden med en russetuft innenfor og et annet korsfundament med avbrukket kors på en høyde bortenfor. Pomorene satte opp slike kors for å få beskyttelse fra høyere makter, som seilingsmerker, for å bringe jaktlykke, som gravmarkeringer og som territorialmarkeringer. På Søre Russøya er det tufter etter dansken Henry Ettes overvintring fra 1902-03. Dette var i følge Lønø 1991:120 "Norske fangstmenns overvintringer på Svalbard» den første overvintringen på Nordaustlandet.
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø med russisk og norsk fangst - Omfatter: To stående russekors, tufter, graver. Område 4 Nordaust Svalbard
“Oxfordhuset” på Depotodden i Brennevinsfjorden ble oppført av den engelske ekspedisjonen The Oxford University Arctic Expedition i 1935-36, under ledelse av A.R. Glem sommeren 1935. Den ble benyttet av ekspedisjonen om vinteren. De solgte denne til den norske stat i 1936 mot at ekspedisjonen fikk skyss med ”Heimland” til Tromsø (Rossnes 1993:183). Lokaliteten omfatter et hovedhus og et lite uthus til forskningsinstrumenter. Hytta er på 70 kvm.
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø forskning og norsk fangst - Omfatter: To stående hytter ”Oxfordhuset”. Område 4 Nordaust Svalbard
Recherchefjorden er svært rik på kulturminner og det er mulig å betrakte det som et sammenhengende kulturmiljø med stor tidsdybde og ulike typer virksomhet, som hvalfangst, forskning og mineralleting. Fjordnavnet er etter den franske Rechercheekspedisjonen som i to uker sommeren 1838 oppholdt seg her. Før 1838 var Recherchefjorden kjent av hvalfangerne som Schoonhaven eller Clean Bay. I nesten to hundre år, fra begynnelsen av 1600-tallet til slutten av 1700-tallet, var fjorden en av de største samlingsplassene for hvalfangstflåten på Svalbard. Recherfjorden har høyt potensial for vrak under vann. På østsiden av Recherchefjorden ligger Lægerneset. Hvalfangststasjonen er en av de store stasjonene fra 1600-tallet. Stasjonen ble etablert av nederlenderne i 1612, men den ble senere overtatt av engelske hvalfangere som kalte plassen Edges Point. Rundt 1640 forlates stasjonen. Dette er trolig stedet der den første (ufrivillige) overvintringen på Svalbard fant sted i 1630-31 (Pelham). Her finnes spekkovner, tufter og utkikksposter. Det er også et gravfelt på en høyde bak stasjonen. Lokaliteten Lægerneset var tidligere en del av Sysselmannens miljøovervåkingsprosjekt (Bjerck 1999). Som en oppfølging av Maltakonvensjonen og plikten til å etablere arkeologiske reservater ble det i 2010 innført ferdselsforbud på lokaliteten Lægerneset (Miljøverndepartementet 2010). På Recherchefjordens vestside er det flere kulturminner. På Tomtodden, et stykke inne i fjorden, ligger restene etter den russiske Cicagovekspedisjonen i 1764-66. Dette var en ekspedisjon utrustet for å finne en nordlig passasje til Stillehavet mellom Grønland og Svalbard. Ambisjonen ble aldri oppfylt. Tomtodden ble brukt som base for ekspedisjonens to overvintringer. På stedet finnes det 16 hustufter fra boliger, badstue og forrådshus og to fundament for russekors. Russiske arkeologer gravde ut ti hustufter i 1979 og utgravingen ga et rikt kildemateriale. På Snatcherpynten står Camp Smith eller Giæverhuset. Det ble satt opp av konsul Johs. Giæver fra Tromsø, antagelig som privat sommerhus. På samme plass ligger restene etter en hvalfangststasjon og et lite gravfelt. Ved stranda er det gruveutstyr fra Northern Exploration Company (NEC) Ltds virksomhet. NEC annekterte stedet i 1911. Nordvest for Recherchefjorden ligger Calypsobyen bygd i 1918-19 og eid av Northern Exploration Company. Calypsobyen er ett av de største anleggene for kulldrift utenom dagens bosetninger. Langs fjordsystemet ble det drevet med prospektering og prøvedrift på alt fra kull og jern til asbest og sink. Northern Exploration Company Ltd (NEC) var selskapet som hadde mest aktivitet i området. Firmaet okkuperte alle interessante og potensielle landområder for mineralutvinning av alle slag. På Calypsostranda lå kullforekomstene ute i dagen. Driften ble kortvarig for kullforekomsten viste seg å være liten og ikke særlig mektig. Driften ble derfor lagt ned allerede i 1920. Anlegget besto totalt av åtte bygninger med ulik alder og funksjon, hvorav seks er bevart. En telegrafbygning ble oppført av NEC med stor mast som nå er brutt ned. Et monument over selskapets usvikelige optimisme. Telegrafen kom aldri i bruk. I området ligger også Blomlihytta. Den ble oppført i 1918 av B. Jakobsen som fangsthytte. Hytta har i dag navnet etter fangstmannen Ole Blomli som overvintret i hytta i sesongene fra 1930 til evakueringen av Svalbard i 1941. Fra 1934 til 1940 var blant andre Anna Kiparioff Kræmer med Ole Blomli på fangst. Flere av sesongene hadde hun med sine barn. Like sør for bygningene sto Camp Jakobsen, en laftet bygning reist for Chr. Michelsens bergverksekspedisjon i 1901. Bygningen er den eldste delen i anlegget og en av de aller eldste på Svalbard knyttet til mineralutvinning. Bygningen er et ”claimhouse” med innskrifter. På stranda ligger mye utstyr fra kulldrifta. Deriblant en jernbane med vogner og flere båtvrak, blant annet en stor lekter som dominerer området. Iron mountain Camp er ny blant de prioriteterte kulturminnene i 2013 og sees som en del av kulturmiljøet Recherchefjorden. Denne ble anlagt av NEC rundt 1936. Det samme gjelder Asbestosodden, som også er ny som prioritert kulturminne. Her prøvde britene ved NEC å ta ut asbest rundt 1921. Bygningene er dårlig bevarte.
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø med stor tidsdybde og ulik aktivitet. Fangst, mineralutvinning, ekspedisjonslokalitet og fritidsbygg. - Omfatter: Calypsobyen: Stående bygning, Camp Jakobsen/Standhuset/Michelsenhuset, Stående bygning – Blomlihytta – fangsthytte, Stående bygninger – NEC bygninger brukt i mineralutvinning. Gjenstander – mye utstyr på stranda, bane og vogner, flere båtvrak. Tomtodden: 16 hustufter – russiske Chicagov- ekspedisjonen Snatcherpynten: Stående bygning – Giæverhuset/Camp Smith - sommerhus bygd av konsul Johs. Giæver. Gjenstander – gruveutstyr på stranda fra NECs virksomhet. Graver – fangstmann. Tuft og gravfelt - hvalfangststasjon Lægerneset: Spekkovner, hustufter, utkikksposter Iron Mountain Camp: Stående bygninger, tufter Camp Asbestos: Tufter. Område 3 Sør-Spitsbergen
Ingvald Svendsen etablerte en kvitfiskstasjon her omkring 1930. Denne fangsten var en ren sommerfangst. Stasjonen er den eneste bevarte kvitfiskstasjonen på Svalbard, og den består av bolighus og to mindre uthus hvorav det ene er en hvelvet båt med torvvoller rundt – kalt ”Kjæftausa”. Kjæftausa ble trolig brukt som proviantlager/jordkjeller. Hovedbygningen flyttet Svendsen trolig fra Northern Explorations Camp-2 på vestsiden av Recherchefjorden. Det siste huset kalles ”Skarpsyn”, trolig en gammel hytte (Rossnes 1993:53). På stranden ligger tre båter og en del annet utstyr, samt store mengder kvitfiskbein. Det er anslått at disse stammer fra ca. 550 hval. Båtene og hvitfiskbeina er en sårbar del av kulturminnet.
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø Kvitfiskstasjon - Omfatter: Stående hytte Bamsebu, båten Kjeftausa, kvitfiskbein. Område 3 Sør-Spitsbergen
Konstantinovka er ei hytte som er oppført på restene etter den russisk-svenske gradmålestasjonen på sørsida av Hornsund. Gradmålingsstasjonen ble bygd av russerne i 1899. Det ble benyttet kun ett år til forskning. Stedet er oppkalt etter storthertug Konstantin Konstantinovich (1858-1915), president i det Rusisske vitenskapsakdademiet og i den svenskrussiske meridianekspedisjonen 1899-1902. Laboratoriet ble på 1900-tallet ombygd til fangststasjon og benyttet som hovedstasjon. Våningshuset skal ha vært totalt nedrevet i 1935, mens observatoriet da ble benyttet som lager av fangstmennene (Rossnes 1993:32). Anlegget består i dag av tufter etter tre store bygninger, hvor den største tufta har vært bolighuset. Fundamenter for måleinstrumenter viser at en av bygningene har vært observatorium. Materialmengde og dimensjoner har en helt annen karakter enn fangststasjonene og viser med all tydelighet at det var vesensforskjell mellom forskernes og fangstmennenes overvintringsutstyr. Det er uvisst når fangsthytta er oppført. Like ved ligger også en hvalfangststasjon.
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø med vitenskapelig forskningsstasjon og fangsthytte, norsk (hvalfangststasjon like ved) - Omfatter: Stående hytte ”Konstantinovka”, tre tufter. Område 3 Sør-Spitsbergen
Ekrollhamna er et område med en trygg og god havn. Her ligger restene etter en av de største stasjonene for russisk overvintringsfangst på Svalbard. Fangststasjonen har åtte hustufter, korsfundamenter og to større fellesgraver. Stasjonen er undersøkt av den russiske arkeologen V. Starkov. Etter utgravningen i 1989 konkluderte han med at de husrestene vi i dag ser på overflaten i Ekrollhamna, hviler på eldre hus. De eldste husene skal ha vært mindre enn de yngste, noe Starkov tolker som et tegn på at vi her står overfor pomorenes etableringsfase på Svalbard.
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø med russisk fangst - Omfatter: Åtte hustufter, korsfundamenter og graver. Område 5 Søraust Svalbard
I Habenichtbukta ligger en stor hvalfangststasjon med godt bevarte spekkovner og tufter og en russisk fanststasjon. Anleggene ligger ved en smal og dyp bukt som gir god havn på en landstrekning der havneforholdene forøvrig er vanskelige. Det russiske anlegget ligger helt oppe i hvalfangststasjonen. Stasjonen ble beskrevet av Keilhau og Löwenigh i 1827. Keilhau har også tegning av en russisk fangststasjon som sannsynligvis er den i Habenichtbukta. Stasjonen var da i god stand. En del anlegg som er utgravd tidlig er etterlatt i noe skjemmende tilstand. Som en oppfølging av Maltakonvensjonen og plikten til å etablere arkeologiske reservater ble det i 2010 innført ferdselsforbud i området.
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø med hvalfangststasjon og russetufter - Omfatter: Spekkovner, tufter, graver, russetufter. Område 5 Søraust Svalbard
Zakariassenhytta på Lågøya er bygd i 1908 av Sverdrup Zakariassen, men ble benyttet av Meyer Olsens ekspedisjon i 1923 – 24, men var da dårlig. Det ble gjenoppbygd av Karl J. Bengtssen i 1928 (Rossnes 1993:181).
Kulturhistorisk kontekst
Fangsthytte, norsk - Omfatter: Stående hytte Zakariassenhytta. Område 4 Nordaust Svalbard
Haudegen er en tysk meteorologisk stasjon fra andre verdenskrig. Tyskerne etablerte både automatiserte og bemannete værstasjoner på Svalbard. Anlegget ble oppført i september 1944 av de elleve mennene som skulle overvintre på stasjonen, under ledelse av Wilhelm Dege. Anlegget består av hovedhus, uthus og en nødradiostasjon plassert ca. 80 m unna i fjellet over hovedstasjonen. Bygningene er oppført av stenderverk kledd med porøse trefiberplater. Stasjonen ble forlatt uten ødeleggelser og med en mengde utstyr da mannskapet ble hentet av en norsk ishavsskute i september 1945. Som en oppfølging av Maltakonvensjonen og plikten til å etablere arkeologiske reservater ble det i 2010 innført ferdselsforbud i området nærmest hytta og uthuset.
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø krigsminne, tysk værstasjon - Omfatter: Hovedhus, uthus, gjenstander. Område 4 Nordaust Svalbard