På sørvestsiden av Skansbukta ligger en litenfangsthytte som ifølge Rossnes (1993: 87) trolig bleoppført av Oxaas og Pedersen i 1923 sombistasjon. Ca. 4-500 m fra denne ligger en tuftetter en hytte med to rom. Dette er trolig resteneetter hytta som Peder Nilsen Furfjord benyttet vedovervintringen i 1902 – 03 ved Kapp Wijk-lagunenog flyttet til Skansbukta i forbindelse medovervintringen i 1904-05. Kona til Peder NilsenFurfjord, Hansine Nilsen Furfjord, døde i løpet avdenne vinteren og ligger gravlagt i området. Korsetpå graven står fortsatt med en inskripsjon som nåer vanskelig å tyde.På nordøstsiden av bukta, under Skansen, liggergipsbruddet som ble etablert av Dalen PortlandCementfabrik i 1918. Her står en hytte, som bleoppført av samme firma, tufter etter flerebygninger, rester av taubanelegget de planla åsette opp, jernbanesviller, en flaggstang og vraketav en båt. Hytta disponeres og vedlikeholdes i dagav Longyearbyen jeger- og fiskerforening.
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø industriminner og norsk fangst - Omfatter: To stående fangsthytter, grav, tufter, ruiner, gipsbrudd, båtvrak. Område 7 Isfjorden
Omfatter gruvebyen Barentsburg fra Kapp Heer oghelt sørover til Finneset. Barentsburg ble beskuttog satt i brann av tyskerne under 2. verdenskrig, sådet er få bevarte bygninger og hele anlegg fra førkrigen. Gruva er fortsatt i drift og her er fortsatt etfamiliesamfunn.Allerede tidlig på 1900-tallet ble området rundtBarentsburg okkupert av forskjellige selskaper oginteressenter med tanke på kullutvinning. I 1916 åpnet det russiske selskapet A/S De RussiskeKulfelter Green Harbour en gruve i Gladdalen. Iløpet av de følgende årene ble gruveanleggetgradvis utbygd til å anta ganske store dimensjonersett med samtidens målestokk.I 1920 ble anlegget solgt til det nyopprettedenederlandske selskapet Nederlandsche SpitsbergenCompagnie (NESPICO). Gruveanlegget ble døptBarentsburg etter den nederlandske sjøfarerWillem Barentsz som oppdaget Svalbard. Underdet hollandske regimet ble Barentsburg bygd opptil å bli det mest påkostede gruveanlegget påSpitsbergen. Boligene for funksjonærene, så velsom for arbeiderne, var meget gode og haddeingen motstykker i andre gruvesamfunn på 1920-tallets Spitsbergen. På grunn av pengemangel blevirksomheten innstilt i 1926.De neste årene klarte NESPICO å stille nok kapitaltil rådighet til å holde et vaktmannskap igruvebyen. Forsøk på å reise ny driftskapital varforgjeves, og i 1932 ble alle eiendommer ogrettigheter solgt til Trust Arktikugol. Russerneutvidet gruvebyen og anleggene betraktelig, og i1935 var gruvene og infrastrukturen ferdigetablert.Barentsburg ble skutt i brann og omtrent utslettetav det tyske slagskipet Tirpitz i 1943. Etter krigenble byen gjenstand for et kraftiggjenoppbyggingsarbeid. Det store kullageret, somligger sentralt i Barentsburg, er ett av de fågjenværende restene fra NESPICO-perioden. Det ertrolig Svalbards største, automatisk fredetekulturminne. Dette anlegget samt stormessa, somogså er dagens messe i Barentsburg, er de enestebygningene/større konstruksjonene fra før krigen(foruten gruvene).Etter krigen begynte det møysommelige arbeidetmed å bygge opp igjen gruvebyen. Gamle og nyegruver ble åpnet. På begynnelsen av 1950-tallet vargjenoppbyggingen av Barentsburg ferdig, ogproduksjonen lå nesten på samme nivå som førkrigen. Produksjonen økte utover på 1960- og1970-tallet.I gruvebyen ble det bygd kulturhus og idrettshall.Det ble satset på egen produksjon av grønnsaker,melk, kjøtt og egg.Fram til 1970 bestod det meste av bebyggelsen iBarentsburg av enkle laftede bygninger av tre i toetasjer. På 1970- og 1980-tallet ble boligmassenoppgradert til boligblokker oppført i mur. I dag harBarentsburg et karakteristisk russisk preg medregulerte boligblokker og gateløp. De siste to åreneer flere bygninger oppgradert/satt i stand (blantannet hotellet) og noen bygninger er revet.
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljøet gruvebyen Barentsburg, hvalfangststasjon og krigsminner - Omfatter: Gruver, kai, bygninger, veger, gravplass, norsk hvalfangststasjon. Område 7 Isfjorden
Kulturmiljøet består av gruvebyene Grumant ogColesbukta, som egentlig bør sees som ett, samletkulturmiljø. Grumant ble satt i brann av russerneunder 2. verdenskrig, slik at stående bygninger istor grad er oppført etter 1947. Colesbukta bleetablert som utskipningssted etter 2. verdenskrigfor kullet fra Grumant. Både i Grumant og iColesbukta er det automatisk fredete gravplasser. IColesbukta ligger hytta Russanovhuset. Ikulturmiljøet ligger også tufter etter eldre norsk ogrussisk fangst.Mellom Grumant og Colesbukta ble det etablert enjernbanelinje for å frakte kullet fra Grumant tilutskipingshavna i Colesbukta. Jernbanelinja medsin karakteristiske treoverbygning er godt synlig frafjorden og dessuten tilgjengelig for fotturister. I miljøet ligger noen eldre bygninger ogarkeologiske kulturminner som er automatiskfredete; Rusanovhuset er oppført i 1913 avbergingeniør Rudolf L. Samilovitsj for selskapethandeslshuset Grumant A.G. Agafeloff & Co(Rossnes 1993:70).I Colesbukta ligger også en gamme fra 1873 bygdav Ole Barth Tollefsens ekspedisjon og benyttet tilrøkeri. Den ble kalt ”Barthe minde” (Rossnes1993:69-70). Dette kan være gammen som bleregistrert i 2011 og er avbildet i Orvins dagbok fra1921.I gruveområdet, nær munningen tilHollendearlelva, ligger også en fangsthytte som bleoppført av Daniel Nøis i 1909. Den ble solgt tildirektør John L. Gibson i The Arctic Cial Company imai 1910 (Rossnes 1993:70).
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø med gruvebyene Grumant og Colesbukta - Omfatter: Gruver, bygninger, ruiner, tufter, jernbane, to gravplasser, kaianlegg. Område 7 Isfjorden
Kulturmiljøet består av gruvebyene Grumant ogColesbukta, som egentlig bør sees som ett, samletkulturmiljø. Grumant ble satt i brann av russerneunder 2. verdenskrig, slik at stående bygninger istor grad er oppført etter 1947. Colesbukta bleetablert som utskipningssted etter 2. verdenskrigfor kullet fra Grumant. Både i Grumant og iColesbukta er det automatisk fredete gravplasser. IColesbukta ligger hytta Russanovhuset. Ikulturmiljøet ligger også tufter etter eldre norsk ogrussisk fangst.Mellom Grumant og Colesbukta ble det etablert enjernbanelinje for å frakte kullet fra Grumant tilutskipingshavna i Colesbukta. Jernbanelinja medsin karakteristiske treoverbygning er godt synlig frafjorden og dessuten tilgjengelig for fotturister. I miljøet ligger noen eldre bygninger ogarkeologiske kulturminner som er automatiskfredete; Rusanovhuset er oppført i 1913 avbergingeniør Rudolf L. Samilovitsj for selskapethandeslshuset Grumant A.G. Agafeloff & Co(Rossnes 1993:70).I Colesbukta ligger også en gamme fra 1873 bygdav Ole Barth Tollefsens ekspedisjon og benyttet tilrøkeri. Den ble kalt ”Barthe minde” (Rossnes1993:69-70). Dette kan være gammen som bleregistrert i 2011 og er avbildet i Orvins dagbok fra1921.I gruveområdet, nær munningen tilHollendearlelva, ligger også en fangsthytte som bleoppført av Daniel Nøis i 1909. Den ble solgt tildirektør John L. Gibson i The Arctic Cial Company imai 1910 (Rossnes 1993:70).
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø med gruvebyene Grumant og Colesbukta - Omfatter: Gruver, bygninger, ruiner, tufter, jernbane, to gravplasser, kaianlegg. Område 7 Isfjorden
Kokerihamna på vestsiden av Grønfjorden, sør forutløpet av Vasstakelva som kommer fraStemmevatn, har sitt navn fra hvalfangsten tidligpå 1900-tallet. Kokerineset var fra gammelt av denbeste ankerplassen i Grønfjorden og ble markertmed anker på gamle kart fra Svalbard, som påkartet av Gerard van Keulen 1707-1714 (LASHIPA2005:9).Her lå blant annet det flytende kokeriet ”Hecla” i1909 og Søren Zakariassen lå her med "Petrellen" i1901 for å hermetisere ishavsrøye. Hvalkokerienefra 1900-tallet har neppe etterlatt seg noe på land,men Zakariassen hadde en liten bygning her(Heclahamn) (denne skal ha stått i ca. 20 år før denble stjålet).Nede på standa er det funnet en dobbelt spekkovn,som trolig stammer fra engelsk hvalfangst på 1600-1700-tallet. I 1630 måtte engelske hvalfangereovervintre da de mistet båten hjem. De benyttettrolig stasjonen om høsten, mens de samlet matfor overvintring. I følge ”English State Owners ofFebruary 7, 1654”, hadde London Company minstto doble spekkovner på Kokerineset. I følge tyskehvalfangere lå stasjonen i ruiner i 1721 (LASHIPA2005:9; LASHIPA 2007:12). Om gravene er frahvalfangstida eller seinere er uklart.Fra den russiske overvintringsfangsten på 1700-tallet er det to-fem tufter som har gressbevokstevoller og ligger frempå kanten av terrassen.På den neste terrassen mot vest ligger åtte eller nigraver og noe som kan være fundament for etrussekors. Noen av gravene er synlige medkistebord, andre sees som steiner i overflaten. Omgravene er etter den første hvalfangsttida eller frarussiske overvintrere, er ikke kjent.I året 1824-1924 og året etter overvintret en norskekspedisjon fra Hammerfest, utrustet avengelskmannen Crown. De bodde i norske ogrussiske hytter, kanskje i Kokerihamna.Her er også tufter etter en gamme, som trolig harvært benyttet i forbindelse med norsk fangst.Flere av kulturminnene er arkeologisk undersøkteav Lashipa under ledelse av L. Haquebord og V.Starkov i 2006 – 2008 og gjenstandene frautgravningen er levert Svalbard museum.
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø med hvalfangststasjon og russisk fangst - Omfatter: Hvalfangststasjon, russetufter, gamme, graver, hamn. Område 7 Isfjorden
Hytta ved Dunérbukta er en hovedstasjon oppført i1928 av Georg Bjørnnes. Hytta disponeres ogvedlikeholdes i dag av To-takeren.
Kulturhistorisk kontekst
Fangsthytte, norsk - Omfatter: Stående fangsthytte. Område 8 Nordenskiöldland og Sabineland og deler av Van Mijenfjorden
Mohnbukta er bistasjon til Dunér, oppført avBjørnnes i 1928 og solgt til Nils Nøis i 1930. Hyttadisponeres og vedlikeholdes av Longyearbyenjeger- og fiskerforening.
Kulturhistorisk kontekst
Fangsthytte, norsk - Omfatter: Stående fangsthytte. Område 8 Nordenskiöldland og Sabineland og deler av Van Mijenfjorden
Litt sørvest for Verlegenhuken, i Rekvika, ligger enrussisk fangststasjon med en stående bygning. Einorsk fangsthytte ligger inne i det russiskeanlegget.Anlegget ble betydelig restaurert i 1993. Like vedligger russetufter fra et eldre anlegg.Av alle de russiske fangststasjonene på Svalbard erdet bare to anlegg som har stående bygninger,Rekvika og Dirksodden (på Elvetangen er det resterav flere omfar). Dette er sannsynligvis en avSvalbards eldste stående bygning. Russehytta ermålt opp av Gisle Løkken og Gustav Rossnes i 1988.Det ligger graver et stykke sørøst for hyttene.
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø russisk og norsk fangst - Omfatter: Stående russisk fangsthytte, graver, gjenstander. Område 9 Wijdefjorden
Den andre russehytta med den tømrede delenbevart, ligger på Dirksodden inne i Wijdefjorden.Hytta har senere vært brukt av norske fangstfolk,blant annet satt i stand av Oxaas i 1921 forHagerup-/Jenseneksedisjonen, av Eldor Svendsen1927-28. De bygde forrom med inngang i dendelen som har sleppveggskonstruksjon. Hytta liggerinntil tufta av enda et russisk anlegg. Det er også tograver i nærheten.27Under rundturen i 1995 ble det oppdaget at taketog bislaget var borte, men delene lå i området.Skaden må ha skjedd mellom 1991 og 1995.Sommeren 1999 ble det øverste omfar av veggenreparert, taket ble lagt på igjen og bislaget satt påplass.
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø russisk fangst - Omfatter: Stående russisk fangsthytte, tufter og graver. Område 9 Wijdefjorden
Russehytta, eller restene av denne, ved Elvetangenligger på vestsida av Wijdefjorden. Også her er ennorsk fangsthytte bygget inne i anlegget, oppførtav Claus Andersens ekspedisjon i 1912 og kalt”Ravehytta” eller ”Villa Rave”. Den tømrede delenav russehytta er bevart i flere omfars høyde.Anlegget har ikke vært gjenstand for tiltak, verkenrestaurering eller vedlikehold. Av tre delvis bevartelaftetede russehytter, en dette den mestautentiske. De tre hyttene ligger ikke langt frahverandre og danner til sammen et kulturmiljø.
Kulturhistorisk kontekst
Russisk og norsk fangst - Omfatter: Ruin av russisk fangsthytte med norsk fangsthytte (”Villa Rave”) bygd opp i ruinen. Område 9 Wijdefjorden