1 rest av båt. Ingen mannskapsstreker synlige. De to stavnene kan sees ganske greit. Midtpartiet på båten er imidlertid ikke funnet. Feltet er ca 3,5 m bredt og like høyt/langt. Figuren er på nederste del av flaten, ca 80 cm overfor sørspissen av flaten. BERGFLATEFORVITRING (av Linda Sæbø): Bergflata er sterkt vitra og berre restar av ristningsfiguren er synleg på grunn av skrå vinkel mellom foliasjon og bergoverflate. Omfang av vitringsskadar er liknande som for Bakke II. Omfattande vitringsskadar er observert ved bergkunstlokaliteten Bakke. Skadane ved Bakke II, III og VI er tilsynelatande større enn ved Bakke I og V. Dette skuldast truleg variasjon i vinkel mellom foliasjon og overflate. Der vinkelen er skrå (som ved Bakke II, III og VI) vil forsterka vitring av muskovitt langs mikrosprekkene føre til utvikling av små overheng der kvartsrike sjikt står 1-2 mm høgare opp enn muskovittrike sjikt. Dette resulterer i at bergoverflata vert ru og ujamn. Avspalting av overhenga resulterer i ei gradvis utvisking av ristningsfigurane, som knapt er synlege utan bruk av svart plast. På grunn av høgare motstand mot vitring står ofte årer og linser av kvarts og jernoksid ofte opp, relativt til sjølve bergflata. Minerala som utgjer hovudvekta av mineralsamansetjinga (muskovitt og kvarts) er svært motstandsdyktige mot kjemisk oppløysing. Ordninga av minerala i plane lag svekkjer derimot bergarten og gjer den lite motstandsdyktig særleg mot fysisk vitring. Oppsprekking og ei byrjande oppløysing langs korngrenser og kløvflater hos muskovitt skapar svakheitssoner som bergarten lett spaltast opp etter. Mikrosprekker ved overflata verkar som transportkanalar for vatn og biologisk materiale ned i bergarten. Dette fører til kjemisk oppløysing av mineral djupare nede i bergarten langs mikrosprekkene, og resulterer i auka porøsitet. I skifer er det ofte observert at tal på mikrosprekker er høgare i vitringssona enn elles i bergarten. Vitringshuda sprekk lett opp langs slike mikrosprekker (skifrigheita) og spaltar av som 0,2-2 cm tjukke flak. Flakavspaltinga ser ut til å vere særleg alvorleg langs større gjennomgåande sprekker og sårkantar etter tidlegare avspaltingar. Vatn som frys eller røter som veks i mikrosprekkene og slik utøvar eit sidelengs trykk vil i slike posisjonar ikkje møte noko mottrykk og flaka spaltar difor lett av. Oppsprekking og avspalting er observert relativt nær enkelte ristningsfigurar. Flak av bergflata vil også lett spalte av ved trakk på bergflata. Dette bør difor unngåast, sidan avspaltinga medfører til ei gradvis utvisking av ristningsfiguren på bergflata. Overflata er ru og ujamn. Ingen avspalta bergartsflak eller bitar vart observert på sjølve bergoverflata. Dette indikerer ikkje nødvendigvis at acspalting ikkje førekjem, men det kan tenkjast at flaka transporterast bort ettersom flata har eit relativt stort fall. Framtredande vitring lang glimmerrike sjikt resulterer til slutt i utvikling av 1-5 mm djupe furer orientert parallelt med foliasjonen. Vitringa er slik mest framtredande langs foliasjonen i bergarten. Dei fleste sprekker er orientert parallelt med foliasjonen i bergarten, medan somme er orientert normalt på foliasjonen (NØ-SV (014 grader)), og andre kryssar foliasjonen diagonalt (45 grader på) (NØ-SV (069 grader)). Sprekkrelatert vitring ser ut til å utgjere ein større bevaringsmessig trussel her enn ved Bakke II, fordi sprekker av ulik orientering kryssar sjølve ristningsfiguren. Ei grunn sprekk orientert parallelt med foliasjonen i bergarten og ei djupare sprekk orientert normalt på denne igjen, kryssar gjennom sentrale delar av ristningsfiguren. Oppsprekking og avspalting av flak og stykke av bergarten, ofte i samband med sprekker, er truleg ein medverkande årsak til at store delar av ristningsfiguren er forsvunne.