Feltet er et langstrakt svaberg. Øverst og nederst er to humper, mens midtpartiet er mer konkavt. S på feltet er en bred, utvitret sprekkesone. På N-siden er flere løse stykker og avskallinger. Det er flest figurer på nedre halvdel av feltet (V-del). BERGFLATEFORVITRING (av Linda Sæbø): På grunn av høgare motstand mot vitring står ofte årer og linser av kvarts og jernoksid ofte opp, relativt til sjølve bergflata. Minerala som utgjer hovudvekta av mineralsamansetjinga (muskovitt og kvarts) er svært motstandsdyktige mot kjemisk oppløysing. Ordninga av minerala i plane lag svekkjer derimot bergarten og gjer den lite motstandsdyktig særleg mot fysisk vitring. Oppsprekking og ei byrjande oppløysing langs korngrenser og kløvflater hos muskovitt skapar svakheitssoner som bergarten lett spaltast opp etter. Mikrosprekker ved overflata verkar som transportkanalar for vatn og biologisk materiale ned i bergarten. Dette fører til kjemisk oppløysing av mineral djupare ned i bergarten langs mikrosprekkene, og resulterer i auka porøsitet. Undersøking av ein bergartsprøve frå Bakke I i sveip elektromikroskop syner auka porøsitet mot overflata på grunn av oppløysing av epidot og ei delvis oppløysing av jernoksid/opake mineral. Porene er ofte tomme eller inneheld restar av delvis oppløyste mineralkorn. I skifer er det ofte observert at tal på mikrosprekker er høgare i vitringssona enn elles i bergarten. Vitringshuda sprekk lett opp langs slike mikrosprekker (skifrigheita) og spaltar av som 0,2-2 cm tjukke flak. Flakavspaltinga ser ut til å vere særleg alvorleg langs større gjennomgåande sprekker og sårkantar etter tidlegare avspaltingar. Vatn som frys eller røter som veks i mikrosprekkene og slik utøvar eit sidelengs trykk vil i slike posisjonar ikkje møte noko mottrykk og flaka spaltar difor lett av. Tilsvarande vil også skje ved trakk på bergflata. Sprekker og sårkantar etter tidlegare avspaltninger grensar ofte opp til bomparti med -5-10 cm2 utstrekning. Bompartia utgjer ein bevaringsmessig trussel, då avspalting av desse vil medføre at ristningsfigurar forsvinn. Oppsprekking og danning av bomparti er observert relativt nær enkelte ristningsfigurar. Skålgroper i sentrale delar av Bakke I er truga av sprekker, bomparti og flakavspalting. Flak av bergflata vil også lett spalte av ved trakk på bergflata. Dette bør difor unngåast, sidan avspaltinga medfører til ei gradvis utvisking av ristningsfigurane på bergflata. Dei fleste sprekker er orientert parallelt med foliasjonen i bergarten, medan somme er orientert normalt på foliasjonen (NØ-SV (014 grader)), og andre kryssar foliasjonen diagonalt (45 grader på) (NØ-SV (069 grader)). Opne furer/sprekker er hovudsakleg orientert parallelt på foliasjonen (SØ-NV (115 grader)). Mot sør-aust er sprekkene noko vidare/opnare enn elles på feltet. Utvitring av bergartsstykke parallelt med gjennomgåande, opne sprekker i sør-austre del av feltet, har ført til utvikling av overheng. Stykke av bergarten i overhenget spaltar av ved trakk eller ved frostsprenging, og vert liggjande i sprekkene og langs "foten" av berget. Avspalting i samband med sprekkene ser imidlertid ikkje ut til å utgjere ein bevaringsmessig trussel for ristningsfigurane sidan dei finst mer en 40 cm fra desse. Overflata er tilsynelatande generelt mindre porøs og ujamn på Bakke I samanlikna med Bakke II og III. Dette kan skuldast foliasjonen ofte parallell med overflata. Oppsprekking og avspalting langs mikrosprekker parallelt med foliasjonen gjer overflata tilsynelatande meir slett. Det kan også tenkjast at eit lågare kvartsinnhald ved Bakke I gjev mindre skilnad i vitringsmotstanden mellom kvartsrike og muskovittrike sjikt og at overflata dermed vitrar meir jamnt. Sidan den vestlege delen av feltet i stor grad er dekka av ulike lavartar, er det mogleg at lavveksten kan skjule eventuelle vitringsskader, og gjere at bergflata verkar jamnare enn den i røynda er. Heilt aust på bergflata er sprekker fylte av rustfarga (jernrik) vatn som stammar frå jorda i overkant av feltet. Ytterlegare oppsprekking kan verte ei fylgje av frostsprenging i samband med vassiget, men dette utgjer truleg ein minimal trussel mot ristningsfigurane sidan avstanden til desse er relativ stor.