Sognekirken fra middelalderen ble viet til St. Olav og innviet 22. januar (ikke oppgitt årstall). Kirken er reist før 1356. Denne kirken ble revet i 1620 for å gi plass for en tømmerkirke som igjen ble revet da ny kirke ble oppført i 1865-66 ca. 2 km lenger øst i bygda. Tømmerkirken fra 1600-tallet var 23,5m lang og 8m bred. Kjentfolk mener at kirketuften/grunnmurene var synlige tidligere. Ved befaring fikk vi påvist kirketuften omtrent fra midten av dagens kirkegård og nordover, like nord for et høyere parti. En flat, synlig stein skal være deler av kirketrappa. Om dette er riktid viser rekonstruksjonstegninger at det klun eksisterte to innganger på sydsiden og en i vest. Trolig kan da steinen ha vært fra en søndre inngang, eventuelt fra hovedinngangen i vest. Det opplyses om den gamle kirkegården at den var omgitt av et tømret gjerde med sadeltak. Da gjerdet ble fjernet, ble det plantet en granhekk, som senere igjen vokste til full høyde før den ble fjernet. I nord mot villaeiendom er granhekk blitt nyplantet. Det oppgis at kirkegården i 1760 trengte utvidelse og at det ble ytterligere behov for dette i 1843. Det er usikkert hvor slike utvidelser fant sted og i hvilket omfang. I dag fremstår kirkegården som en åpen slette med menge og høye lauvtrær, og inntil tre gravminumenter i stein. Monumentet reist over eidsvollsmann, kommissær og gårdeier Christian Christensen bekranses hver 17. mai. Kirkegårdsporten i nord er bevart som smijernsport, meget forfallen. Det middelalderske kirkestedet (kirke og kirkegård) har fulgt dagens avgrensning av det middelalderske kirkestedet bortsett fra i syd hvor kirkegården trolig har vært mindre. Et lavere senket område langs anlagt grusvei (til pumpehus og Øgderen) regnes således ikke med til den middelalderske kirkegården, men vil delvis inngå i sikringssonen på 5m fra ytterkant av kulturminnet. Avgrensningen går parallelt med veien og ca. 13m fra sydlige veilinje.