Lokaliteten har ein omtrentleg utstrekning på 9x12 m. I N og S er den avgrensa av to knausar som har eit tynt vegetasjonsdekke. I A går det bratt ned til Skitnepollen, i V stig det opp mot grusvegen og åskammen Heiane. Det går ein bekk gjennom draget, som ligg delvis open og delvis under bakken. Det vart tatt 3 prøvestikk på flaten her, alle funnførande. Lokaliteten er naturleg avgrensa av topografien. I prøvestikk 1 og 3 var stratigrafien forstyrra av nyare tids dyrking. Truleg må lokaliteten dateres til yngre steinalder.
Fornminnet består av en steinalderlokalitet funnet i skog på eiendommen til Tannum nordre, gnr. 21/1. Det ble funnet to positive prøvestikk på flaten, med til sammen to flintavslag. Prøvestikk 1: Det ble funnet flint ved ca. 15 cm dybde. Undergrunnen består av tydelig podsolprofil med rødlig sand/grus. Torva måler ca. 5- 10 cm og det er en del røtter nedover i profilen. Det ble gravd ca. 45 cm dypt.Største lengde på flintavslaget: 1,3 cm. Prøvestikk 2:Det ble funnet flint ved ca. 10 cm, i overgangen mellom det grå og det rødbrune laget i podsolprofilen. Det var en del røtter nedover i lagene. Det ble gravd ca. 35 40 cm dypt. Største lengde på flintavslaget: 2,2 cm.
Grop F1 ligner på en kullgrop med en ovnlignende konstruksjon i vollen: Mål: Ytre mål: ca. 5 m N-S x ca. 5.5 m Ø-V. Indre mål ca. 3 m. Høyde voll ca. 60 cm. Renne: ca. 1,4 m. Gropa har hesteskoformet voll med tydelig renne i vest. Tydelig markert voll i nord og sør. En ovnlignende konstruksjon er bygd opp av skiferstein i den østlige vollen. En overliggende skiferhelle er rast ned, mål: 30 x 70 cm. Ovnen er firkantet i formen og har en indre diameter på 70 cm, mens ytre mål er på 170 cm nord-sør x ca. 150 cm øst-vest. Det ligger en helle i bunnen av ovnen også, med et hulrom under. Det er mye kull både i vollen og i bunnen av gropa. Produksjonsgropa ligger kant i kant med kullmile F3, på østsiden av denne. Berg avgrenser gropa i sørøst. Steinalderboplass R94652 ligger rett øst for F1.
F3 minner mest om en kullmile. Mål: ca. 29 m i diameter. Kullmila er noe oval i formen og mest markert i vestlig halvdel. Massivt med kull. Det vokser flere grantrær på kullghaugen. Blir avgrenset av berg i sørøst, og av de to produksjonsgropene F1 og F2 i henholdsvis øst og vest. Det går en renne i terrenget fra kullhaugen i nordøst og nedover helningen.
Beskrivelse fra lokalitet:
Fredningen av målepunktene må sees sammenheng med Verdensarvkomiteens utnevnelse 15.07.2005 av Struvemeridianen til innskriving på UNESCOs liste over verdens kulturarv (World Heritage List). Nasjonale geodetiske institusjoner i 10 øst- og nordeuropeiske land har stått bak forslaget om å nominere en serie på 34 trianguleringspunkt mellom Nordishavet og munningen av Donau. Disse punktene inngår i Struvemeridianen/The Struve Geodetic Arc – den første storskalerte, vitenskapelige oppmålingen i Europa – gjennomført mellom 1816 og 1852 under ledelse av Friedrich George Wilhelm Struve.
Det trigonometriske punktet Lille Raipas ble etablert i 1850 som punkt i ekspansjonsnettet fra basisen i Alta ut til triangelsiden Nuppivarre – Lodiken. Triangelsiden Nuppivarre – Lodiken inngikk som del av Den russisk-skandinaviske gradmålingsrekken (det som i dag kalles Struves meridianbue), hvor de norske punktene ble målt i perioden 1846 – 1850. Den russiske vitenskapsmannen Fredrik Wilhelm Struve ledet arbeidet med denne gradmålingsrekken, som startet i 1816 og ble avsluttet i 1855. Hensikten med gradmålingsrekken gikk ut på å beregne jordens form (flattrykning) og størrelse, noe som i vitenskapelige kretser ble sett på som en viktig oppgave etter at Isaac Newton i 1687 hadde fremmet påstanden om at jorden måtte være noe flatklemt ved polene. Da Den russisk-skandinaviske gradmålingsrekken var fullført, besto den av 265 trigonometriske punkter som alle hadde fri sikt mellom nabopunkter på hele strekningen fra Ismail ved Svartehavet til Fuglenes ved Hammerfest. I 2005 ble 33 av de originale 265 punktene i gradmålingsrekken pluss ett punkt i ekspensjonsnettet ved Alta basis innskrevet i UNESCOs verdensarvliste under navnet ”Struves meridianbue”.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Det trigonometriske punktet Lille Raipas ble etablert i 1850 som punkt i ekspansjonsnettet fra basisen i Alta ut til triangelsiden Nuppivarre – Lodiken. Triangelsiden Nuppivarre – Lodiken inngikk som del av Den russisk-skandinaviske gradmålingsrekken (det som i dag kalles Struves meridianbue), hvor de norske punktene ble målt i perioden 1846 – 1850. Lille Raipas inngår også i senere trianguleringer, blant annet for økonomisk kartverk i 1968, men da ble det benyttet en bolt 7,56 m nordvest for ”Struve-punktet”. I 1999 kunne man skimte en jernbolt i ”Struve-punktet”, men den var fjernet tre år senere. Varden regnes i dag som en 3. ordens varde.