Beskrivelse fra lokalitet:
Fredningen av målepunktene må sees sammenheng med Verdensarvkomiteens utnevnelse 15.07.2005 av Struvemeridianen til innskriving på UNESCOs liste over verdens kulturarv (World Heritage List). Nasjonale geodetiske institusjoner i 10 øst- og nordeuropeiske land har stått bak forslaget om å nominere en serie på 34 trianguleringspunkt mellom Nordishavet og munningen av Donau. Disse punktene inngår i Struvemeridianen/The Struve Geodetic Arc – den første storskalerte, vitenskapelige oppmålingen i Europa – gjennomført mellom 1816 og 1852 under ledelse av Friedrich George Wilhelm Struve.
Det trigonometriske punktet Bealjášvárri ble etablert i 1846 under forberedelsene til trianguleringen i den norske delen av Den russisk-skandinaviske gradmålingsrekken. Den russiske vitenskapsmannen Fredrik Wilhelm Struve ledet arbeidet med denne gradmålingsrekken, som startet i 1816 og ble avsluttet i 1855. Hensikten med gradmålingsrekken gikk ut på å beregne jordens form (flattrykning) og størrelse, noe som i vitenskapelige kretser ble sett på som en viktig oppgave etter at Isaac Newton i 1687 hadde fremmet påstanden om at jorden måtte være noe flatklemt ved polene. Da Den russisk-skandinaviske gradmålingsrekken var fullført, besto den av 265 trigonometriske punkter som alle hadde fri sikt mellom nabopunkter på hele strekningen fra Ismail ved Svartehavet til Fuglenes ved Hammerfest. I 2005 ble 33 av de originale 265 punktene i gradmålingsrekken pluss ett punkt i ekspensjonsnettet ved Alta basis (Lille Raipas) innskrevet i UNESCOs verdensarvliste under navnet ”Struves meridianbue”, og Bealjášvárri var ett av dem.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Det trigonometriske punktet Bealjášvárri ble etablert i 1846 under forberedelsene til trianguleringen i den norske delen av Den russisk-skandinaviske gradmålingsrekken. Fredrik L. Kloumann fra NGO rekognoserte traktene i 1845 sammen med Christopher A.B. Lundh. I 1847 bygget Kloumann signal der og utførte målinger med teodolitt. Som signal for tilsiktning ble brukt en rund trestang 12 fot høy (3,77 m) og diameter på 4 tommer (0,105 m), som var satt på fjell i loddrett stilling, og festet med tre strebere. Omkring stokken ble det bygget en varde, trolig mer av form som en steinhaug. Varden nådde omtrent opp til midten av stokken. Til stokkens øvre ende ble festet en halvtønne konsentrisk med stokkens akse. Tønna hadde en diameter på 3 fot (0,94 m) og en høyde på 2 fot (0,63 m) hvor den ene halvparten var malt hvit og den andre svart. Bauck bygde i 1895 en reglementert 1. ordens varde i punktet med bolt i fast fjell i vardens sentrum. Samme sommer observerte han også fra punktet.
Hovedkonstruksjon i bindingsverk midtparti 1.etg. i betong, utvendig kledd med låvepanel, saltak/sperretak trekket med torv, fundamentert på natursteinsmur og betongmur.