Hovedbygningen ble antakelig oppført i årene 1662-65. Den er bygget som et lukket anlegg i to etasjer med hovedfløy mot sør og to sidefløyer som mot nord forbindes av en noe lavere mur. Midt i muren står en staselig barokkportal med familiene Rosenkrantz og Mowatts våpenskjold og innskriften ”Milius Mori In Libertate Quam vivere In Servitute 1665”. Toppstykket med våpenskjoldene har innskriften ”WB. Ludwich Rosenkrantz Fr: Karren Movath”. En noe enklere portal innrammer den korresponderende hovedinngangen midt på sørfløyens borggårdsfasade. Den har innskriften ”Wer Gott vertrawet hat wol Gebauwet. Anno 1662”. Bygningen er oppført av bruddstein med klebersteins innfatninger, bortsett fra portalene som er av sandstein. En del av steinen skal ifølge tradisjonen være hentet fra det middelalderske gårdskapellet på Mel, og skotske murere skal ha stått for arbeidet. Dette gjelder ikke sandsteinsportalene som må ha vært hugget av danske eller nordtyske håndverkere og eksportert til Rosendal i ferdig stand (årb. 1973 s. 26 f.). Murverket står pusset og hvitkalket men med synlige innfatningsstein i hjørnene. Etasjeskillene er utvendig markert med dekorative murankere. Innvendige skillevegger er av tre og utmurt bindingsverk. Bygningens første etasje har tofags vinduer som i vestfløyen har beholdt sine blysprosser, mens annen etasje har firrams vinduer med kryssposter og tresprosser. Vinduene er ikke innpasset i noe helhetlig aksesystem. Taket har idag utsvaiet valm og er tekket med blåglasserte panner. Alle fløyene har små, flate lysarker med vinduer inn til loft. Østfløyen har en spissgavlet vindeark mot borggården. Av et maleri fra ca. 1705 fremgår at bygningen også den gang hadde valmtak, men uten svai og med knappere utstikk enn senere. Det var tekket med røde panner. (Fra manus til ”Fredete hus og anlegg i Hordaland”, av Ola Øgar Svendsen)
Bygningen ble først oppført i 1836. Flyttet til nåværende plass i 1846. På slutten av 1800-tallet ble taket på stuedelen hever noe og nye vinduer og dører ble satt inn. Husmannsplassen var bebodd og i drift frem til 1943. I denne perioden ble bygningen lite endret.
I 1950-årene ble bygningen modernisert/ gjort eldre enn den var. Innvendig ble den modernisert og det meste av gammelt listverk og dører ble fjernet. Det gamle kjøkkenet ble totalt fornyet. Utvendig fikk den ny panel som ble patinert/beiset og smårutede «rokokkovinduer» og «barokke» dører.
På 1990-tallet ble det besluttet å tilbakeføre bygningen til slik den var da de siste brukerne bodde der (frem til 1943). Tilbakeføringen baserte seg på gode oppmålingstegninger av arkitekt Leif Tvilde fra 1944, fotografier og malerier, bygningsarkeologiske undersøkelser og intervjuer med gjenlevende beboere som vokste opp der i mellomkrigstiden.
Interiøret er gjenskapt med kopier av listverk, dører og andre bygningsdetaljer. Opprinnelige åpninger er reetablert og endringer i planløsningen reversert. Utvendig er bordkledning lik den opprinnelige satt opp, høvlet og med varierende bredder og malt med rød komposisjonsmaling. Smidde spikre er brukt (type "Mårbacka"). De smårutede vinduene er skiftet ut med senempirevinduer slik de som var der før, med tre ruter i hver ramme. Den tidligere døren er også gjenskapt og kopiert etter oppmålingstegning og foto. Arbeidet er utført under ledelse av arkitekt Elin Thorsnes etter planer godkjent av Riksantikvaren.
Bygningen står på gråstenmurte ringmurer og delvis kjellermur. Stova og lemmen over er laftet mens løa er i grindverk. Utedo og vedhus er i grovt bindingsverk. Det laftede kammerset er plassert inne i grindverket som et rom i rommet. Taket er tekket med skiferheller og bygningen er kledt med liggende bord. Høyloftet er i bygningens østende, med fjøsrom under til gris, sau, kalv og ku.
Bygningen er oppført etter gammel lokal byggeskikk.
Stova er et typisk mindre våningshus- en såkalt røykovnstove - fra området slik de ble bygd på 1700-tallet og langt ut på 1800-tallet. På bjelken i røykovnstova står årstallet 1826 som antas å være byggeåret. Stova har tre rom: Inngang/kjøkken, et lite kammers med malte vegger og lem over, og selve røykovnstova. I røykstova er det ljore i taket. Røykovnen er erstattet med en vanlig vedovn.
Stova har skiferheller på taket, labankdører med utvendig fiskebensmønster og to kvadratiske vinduer med to ruter i hver ramme samt et vindu på sørveggen med tre ruter i hver ramme.
Stova er flyttet fra Snilstveitøy (ligger rett utenfor Rosendal) til Treo, antagelig på 1950-tallet. (Den har samme type uhøvlet panel som Treo fikk da). Tanken var å anlegge et lokalt museum, et bygdetun, men tanken ble forlatt.
I følge historiske kart og foto lå det en liten bygning mellom drivhuset og Hundehaugen på 1800-tallet. Denne bygningen finnes det få opplysninger om; det kan ha vært to drivhus i hagen. Der denne bygningen lå, ble Hagecaféen bygget i 2005. Bygningen rommer butikk og kafe med tilhørende kjøkken og lager.
Gamlasmio har eldre, liggende panel og torvtak. Den er skjevrøstet fordi den har en svale eller liten gang i bordkledd bindingsverk mot nordvest. Innvendig er det to rom. Essen er intakt. Pipa på taket er ikke original.
Lafta bygning med torvtekt saltak, som var smie i fellestunet til paktarane på Hatteberg. Tunet vart anlagt her etter at det gamle fellestunet vart teke av eit snøras i 1793. I 1840 vart fellestunet oppløyst, og dei tre brukarane bygde nye tun andre stader. Berre smia vart ståande.
Bygningen ligger rett ved inngangen til parken, og skal være smia fra Hatteberg-gården. Den er en tradisjonell, laftet smie slik disse ble bygd i hvert fall fra 1700-tallet og fremover. Smia kan være flyttet hit av stamhusbestitter Marcus Gerhard Hoff-Rosenkrone som et romantisk element i landskapsparken som han anla fra 1840-årene og fremover.
Navn som brukes i dag: Gamlesmio eller Heimesmia.
Fra SKE: Gamlasmio har eldre, liggende panel og torvtak. Den er skjevrøstet fordi den har en svale eller liten gang i bordkledd bindingsverk mot nordvest. Innvendig er det to rom. Essen er intakt. Pipa på taket er ikke original.
Sjenefloren er en lav, langstrakt bygning i øvre del av Omshagen, murt opp av stein fra stedet med store kvadratiske skiferheller på saltaket. Innvendig er det et stort rom med 16 båser, og med tre innganger der et mindre veggparti i tre er satt inn med tilhørende enkel labankdør og ganske store ni-rutede vinduer.
Sjenefloren kan være murt opp en gang på 1800-tallet eller til og med ut på 1900-tallet.
Nye vinduer og dører ble satt inn ca. rundt 2010, treverket i gavlveggene og innvendig tak ble skiftet ut samtidig. Båsinnredningen skal også restaureres.
Historikk:
«Sjeneflor kjem seg tå da at kydna sjena, når sole vert før hard so gjekk dei inn i sjenefloren. Dei samla og inn smalen og lamme om natte i sjenefloren.»
Omshagen er gammel beitemark særprega av store steinblokker som ble liggende igjen etter at isen smeltet bort ved slutten av siste istid, for ca.10.000 år siden. Omsbrua går over Hattebergselva, og over til avlsgården.
Sjenefloren er en lav, langstrakt bygning murt opp av stein fra stedet med skiferheller på saltaket. Innvendig er det et stort rom, med tre innganger med doble labankdører. Det er også dør i hver av gavlveggene. Det 15 - 16 båser langs begge langveggene. Datering usikker.
Bygningen var i dårlig forfatning og en omfattende restaurering ble satt i gang ca. 2010. Alt av trematerialer er skiftet ut, skifertaket tatt ned og lagt på nytt. Innvendig gjenstår det å legge gulv og sette opp båsene (2015).
"«Sjeneflor kjem seg tå da at kydna sjena, når sole vert før hard so gjekk dei inn i sjenefloren. Dei samla og inn smalen og lamme om natte i sjenefloren.»
(Fra SKE)