Rund dyregrav markert med bred og solid voll. Dybde 1m. Eller: Slagghaug. Lett synlig da bakken er bevokst med reinlav. Den største haugen er 4m lang og 1m høy. Flere mindre hauger like ved.
En rekke kulturminner forteller om Mefjordværs lange bosettingshistorie fra yngre steinalder fram til i dag, blant annet tufter etter boliger i yngre steinalder og mellomalder, en gravplass fra steinalder, kirkegård (Kjerrgården) og gårdshaug fra mellomalder. Mefjordvær er Berg kommunens Fotefar mot nord ¿ prosjekt. Ei kulturhistorisk oversikt finnes i heftet Mefjordvær ¿ I fangstfolk og fiskeres fotefar av Asgeir Svestad. Skriftlige kilder, kulturminner og gjenstander forteller om tett bosetting og stor aktivitet i mellomalder. Hele det gamle været står på en sammenhengende gårdshaug som reiser seg opp fra bakken. En rekke funn er også gjort i gårdshaugen. Det mest sjeldne er ei hel Siegburgkanne (kalk), som er en av de få i sitt slag, i alle fall som er funnet i Nord-Norge. Kirka i Mefjordvær er nevnt i Reformatsen av 1589. Kirkene som nevnes i denne kilden antas å være etablert i mellomalder. Det blir ofte antatt at bak kirkemaktens etablering på ulike steder langs kysten lå det ikke bare religiøse, men også økonomiske motiver. Kirkens tilstedeværelse og størrelsen på gårdshaugen tyder på at Mefjordvær var et betydningsfullt fiskevær i mellomalder - som lenger opp i tid. I 1870-årene var det godt fiske i Mefjorden og bakkene utenfor. Mot slutten av 1800-tallet blei det etablert en rekke fiskebruk og handelsforetak. Rundt århundreskiftet 18-/1900 var det 13-14 firma i Mefjordvær. På denne tida skal det ha kommet 700-1000 mann for å delta i fiskeriene, og 230 båter til sammen på med meste. Som følge av de rike fiskeriene, ulykker og dårlige landingsforhold, så Havnevesenet det som nødvendig å renske opp de gamle støene i Mefjordvær. Arbeidet begynte i mai 1886 og året etter var der bygd sju vorrer av kuppelstein og støer. Støene fikk navn etter dem som brukte dem, eller hadde tilknytning til dem; Breivollstøa, Skancke-støa, Kirkestøa, Smithstøa, Storstøa, Berthinussen-støa og Malangsstøa. I tillegg var det ei lita stø/keila som het Hornkjeila. Støene er utbygd/ombygd og stormherja. Ikke alle er synlige på flo sjø. Mest synlig og best vedlikeholdt er Skanckestøa. Kirkestøa forteller at det har stått kirke(r)i Mefjordvær ved refomasjonen.
Beskrivelse fra lokalitet:
Hagen en av Norges få bevarte renessansehager, sammen med Rosendal og Eidsfoss. Stor artsrikdom, en botanisk attraksjon.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Et av de viktigste hageanleggene i Nord-Norge. Hagemur mot V og S, tidligere også mot N. Lysthus fra 1740 aksialt i forhold til den gamle hovedbygningen fra 1770-årene. Mitt på tunet en sirkelrund plen med tuntre. Parterr i renessansetype fra midten av 1700-tallet, vedlikeholdt. Geometriske bed med gamle hagestauder og roser kantet med gras og lave hekker. Herdige arter - eksempelsamling på gode stauder for nord-norske forhold. I 1895 anlegg av hage i landskapsstil N for "Gamlehagen" og hovedbygningen. Plan utarbeidet av statsgartner Nøvik og fylkesagronom Soldal. Slyngveier, bekk, dam, prøveplantinger av lignoser. Plan og detaljert vetetasjonsliste. Verneverdi: nasjonalt og regionalt - 3. Tilstand: ca 1960 - 4; 1983 - 4.
Badstua er egetlig ei høyløe som 1947 ble ommbygget til badstue. Bygningen ligger ved skoskanten i den sørøstlige delen av tunet. Bygningen er oppført i rund tømmer i en etasje. Bygningen har nå for tiden to rom, et rom for avkledning og selve badstua men en røsovn i det sørøstre hjørnet. Langs sørfasaden er det et litet vindu.
Bygningen er oppført i en og en halv etasjer i økset tømmer. Bygninge er fundamentert på en støpt grunnmur. Vinduene er tofags sidehengslede vinduer uten sprosser, trefags side hengslede vinduer uten sprosser og tofags side hengslede med horistonelle sprosser. Det er trolig at bygngningen har fire rom på første etasje, men tanke deleveggene i første etsaje, og at andre etasje er uinnredet. Mot vester er hovedinngangen med et åpen tilbygget bilsag med saltak. Rekkverket på bislaget er panel. Mot øster er det også et åpent bislag tsom tak til kjøkkeninngangen. Bygningen har et bratt tak som er belagt med bølgeblikk.
Byugningen ligger øst for vedskålen og vest for låven og fjøset. Låven er oppført i bindingsverk, mens fjøset er oppført i økset tømmer i en etasje. Mellom bygningene er det en åpen svale. Både låven og fjøset (grisehus) er oppført på en enkel måte, noe som gir en alderdomlig karakter og preg til gårdstunet. Bygningens tak er belagt med bølgeblikk.
Bygningen ligger lengst øst på selve tunet. Bygningen er egentlig to hovedstrukturer som er tilbygget mot nord. Bygningstypene er en låve og et fjøs. Det er sannsynlig at låven er eldre (fra 1800-tallet) og at fjøset er fra omtrent 1900 eller noe før(begge disse bygningene) er oppført i økset tømmer. Den tilbygde delen i den nordre delen er oppført i bindinsgverk og kledd med panel. Mot vest har låven to inganger, hvorav den ene er døra til selve treskelåven. Inngangen nås via ei kjørebru som delvis har flat sammen. Mellom fjøset og låven er det en svale som er delvis igjenbygget langs sidene. I nederkanten av fjøset har det blitt påført låvepanel, noe som kan ha kommet til for å beskytte råtskadet tømmer. Mot vest har fjøset en glugge som har blitt panelt inn. Mot sør har bygningen en åpning som tidligere har vært et vindu.
Bygningen ligger sørøst fra selve våningshuset. Bygningen har plass for tomed seperate innganger. Bygningen er oppført i bindinsgverk, kledd med låvepanel. Taket er belagt med papp.