Lokaliteten er liten, antatt utbredelse 10 x 20 meter. Den er naturlig avgrenset av fjell/bratt område mot vest, og en liten høyde/kolle mot øst. Mot nord er det noe småkupert og steinete som utgjør en slags naturlig avgrensning. Naturlig veg ut av lokaliteten er mot sør, hvor et tenkt havnivå på 20 meter gir enkel tilkomst og gode muligheter for båtoppdrag.
"Paa Kleplandssiden i Søgne har der fra gammel Tid af været seet en besynderlig Gjed. Man hører, hvorledes den kradser opefter Fjeldene, og naar den kommer ned til Elven, giver den stønnende Lyd fra sig. Den vil nemlig gjerne hen til Tofteland paa den anden Side af Søgneelven, men kan ikke komme over. Man havde i gamle Dager stor Frygt for den; men saa kom der en Tid, da man ikke længer troede, at den var til. To Mænd fra Tofteland vilde da engang afsted for at faa fat i et Ørnerede. Da de gik hjemmefra, sagde den ene spottende til den anden: "Eg veid inkje, om eg tor gaa før Kleplandsgjeida". Som de nu skulde fire sig ned til Redet, hørte de en gyselig Larm. De forstod straks, at det var Kleplandsgjeida, som var kommen over, og de rømte hjem, saa fort de kunde."
Steinalderlokalitet fra seinmesolitikum. Lokalitet 2 skal antagelig ses i sammenheng med en kulturlagslokalitet (id 103912) like over veien mot sør som er C14-datert til seinmesolitikum. Et ildsted som ble påvist i et av prøvestikkene på Lokalitet 2 ble datert konvensjonelt på trekull til 2240±40 BP (førromersk jernalder). Ildstedet kan ikke ses i sammenheng med det øvrige funnmaterialet på lokalitet 2, men antas å representere en senere enkeltstående aktivitet.
"På Baneheien ved Kristianssand, tæt ved de Tjern, hvorfra Byen har taget sin Vandledning, ligger to store Steene paa hinanden. Begge tilsammen er omtrent 20 Fod høie og hver 8 Fod tykke. Disse Steene blev af to Riser under et Slagsmaal kastede mot hinanden, hvorved de blev liggende i sin nuværende Stilling." Segna står skrevet hos Storaker og Fuglestvedt. Det er altså to flyttblokker som står oppå hverandre, og det geologiske innholdet viser at de ikke er helt like. Opphavlig lå det også en tredje stein øverst, se tegning av presten Engelhardt fra 1824, men denne tredje steinen lå så ustabilt at den rugga på seg i sterk vind, så den blei velta ned i 1863. Den andre steinen blei sprengt ned av tyskerne på slutten av andre verdenskrig i 1945, men blei heist opp igjen av et entreprenørfirma etter freden i 1945, noe forminska. Tidligere ID 155648 er strøket fordi den var lik denne ID.
En avlang kubisk steinblokk. Størrelse 1,2 x 0,6 x 0,5 m. På den sida som ligger øverst er det flere små runde groper og muligens også rester etter forvitrede figurer. Beskrevet av Th. Petersen i 1946 som "flere små runde gruber og mulig også forvitrede rester av figurer, ...., særlig er tre gruber i det ene hjørne av stenen nokså typiske".
Lokaliteten er påvist med løsfunn fra rotvelt og i løsmasser på i overkant av 30 meter over havet. Området har ganske nylig vært gjenstand for hardhendt tømmerhogst med skogsmaskin og påfølgende graving av grunne dreneringsgrøfter i området. Det er i funn av flintavslag i løsmasser fra denne gravingen, samt i rotvelt rett i nærheten, som har vist at en steinalderlokalitet befinner seg her. Andre steder i nærheten ble det også gjort funn av flintknoller og naturlig flint som ikke er bearbeidet av mennesker. Det er ikke gravd prøvestikk i lokaliteten siden den kom utenfor tiltenkt vegtrase eller planlagt bebygd areal. Det ble først funnet et par biter vassrulla naturlig flint i øvre del av dalen, deretter dukket det opp flintavslag noe lenger ned. Det er god kontekst mellom løsmasser og gravd område. Lokaliteten har særdeles fin plassering, som ut fra form på landskapet også ville vært naturlig å oppsøke for prøvestikk. Stedet ligger sørvest - vendt med ryggen til en steil bergvegg i nord.
"To Kvinder fra Kvanvig var "til Buie", og fra Langebakken saa de et Væsen, der lignede et Menneske, lede en Ko paatvers i et slet Fjeld, "Rauna". De raabte da til den fremmede: "He du 'kje set noge te Kjydn?" - "Dei æ må dei store Fonan", lød Svaret; de gik did og fandt Kjørene, som Veten havde sagt."