På toppen av Vehammaren, mellom ryggen på hammaren og fjellfoten, flater terrenget ut og danner en kupert slette med flere lave, langstrakte knauser som veksler med gressmark og store blokker. Lengst vest, på sørsida av ryggen på Vehammaren, er et søkk i terrenget, som skråner bratt ned mot sjøen. Her er tre uregelmessige rygger som løper omtrent parallelt med den nordvendte ristningsflaten på Vehammaren 1, og i ulik høyde, som «trappetrinn» fra ryggen av Vehammaren og ned i søkket mot sjøen. Det er ristninger dels på de sørvendte framspringene (=rückseite (Bøe 1932)) lengst vest, dels på knausene på flaten på baksiden/toppen av Vehammaren, dels på jordfaste steiner lengst øst. Området hører til bnr. 3.
Det er registrert 32 ristningsfelt – Bak Vehammaren 1–32 – med til sammen 197 figurer. Feltene 1, 2, 4–7, 15, 21, 23, 26 og 29 er dokumentert av Bøe, de fleste under betegnelsen «Rückseite des Hammaren» Baksida av Hammaren (1932:50–51; Taf. 8–9). Hallström har dokumentert feltene 1, 2, 4–7, 17, 21 og 23 (1938). De fleste feltene på knausene på toppen av Vehammaren ble avdekket i samband med Bakkas undersøkelser i 1963, og er dokumentert av ham i 1976. I perioden 1993–97 er det funnet seks nye felt (8, 25, 27–30), og nye figurer på felt 4, 5, 7 og 10 (tils. 21 nye figurer). Pr. 1999 er alle figurene som Bakka har registrert, gjenfunnet, mens to figurer registrert av Bøe (Bøe 183–184 = felt 31) og en figur registrert av Hallström (VI:103 =felt 32), ikke er gjenfunnet (tils. tre figurer). Pr. 2010 mangler det kalkering av felt 2 A, 8 og 25, og i tillegg bør deler av felt 2 E (gruppen Bøe 150–153) og felt 6 nykalkeres.
Alle feltene som står i sørvendte flater er i svært dårlig forfatning, noe som også bemerkes av Bøe (1932:50–51). Flere steder er det store avskallinger (eksfoliasjon), og partier av vitringshuden er løsnet fra det friske fjellet under. Bergflatene er også svært overgrodd med lav, og i sprekker mellom ristningsflatene vokser mye gress og lyng. Feltene i nordvendte flater på knausene på flaten på toppen av Vehammaren er i bedre stand, selv om de også er tilgrodd med lav, og gress og lyng vokser i sprekker og rundt kantene av ristningsflatene. (Lødøen & Mandt 2012)