Registstreringen fremviste den hittil største konsentrasjon av anleggsspor etter forhistorisk bosetning i Sør-Trøndelag. I 9 sjakter ble det i alt dokumentert 484 automatisk fredete kulturminner på et areal av 1496 kvm. Alle sjaktene ga positivt resultat arkeologisk sett, men det ser ut som om antallet strukturer er tiltagende mot de nordre deler av området. Stolpehull utgjør de aller fleste anleggsporene, mens kokegroper også er fremtredende i materialet. Flere nedgravninger er tolket som rester etter brannflak, det vil si mulige graver. Det ble også funnet fragmenter av brente bein i disse. I sjakt er Vb er det dokumentert minst 7 klare stolperekker etter flere forhistoriske hus, mens i de andre sjaktene er det vanskeligere å konstruere hus ut i fra det tilsynelatende kaos av stolpehuller. Dette kaoset betyr imidlertid at platået har vært et yndet bosetningsområde over lengre perioder og at vi har med flere bosetningsperioder å gjøre. Trolig har det vært kontinuerlig bosetning her fra jernalderen (kanskje bronsealder) og frem til i dag. Det ble lagt to sjakter som gikk helt eller delvis over forhøyningen sør i planarealet. Selve forhøyningen ble ikke målt opp i felt, men kan ha vært tilnærmet sirkulær med en diameter på ca. 30 m. Under dagens matjordlag er det påført et sand/siltlag som gir inntrykk av å være sterilt. I dette laget er det anleggspor som ut fra sin karakter er forhistoriske. Ved å gå dypere med maskin ble det påvist at sandlaget ikke var sterilt, men at det må ha blitt påført av en eller annen grunn oppå et eldre dyrkningslag. Under dette dyrkningslaget er det anleggspor i den sterile silten. Hvorfor det er blitt påført sand på den gamle dyrkamarka kan det bare spekuleres i. Det ble ikke gjort funn av kristne graver.Funn av skjørbrent stein i overflaten over hele reguleringsområdet viser at det har vært gir en god pekepinn på den aktiviteten som har vært i hele området. Det ble gjort flere løsfunn i overflaten som trolig stammer fra middelalderen. Funnene konsentrerer seg til SØ-del av planområdet mot nabogården Skjærdingstad som ligger Ø for reguleringsområdet. Innenfor området er det tidligere (av Schøning, 1775) registrert gravhauger (ID 66589) som allerede i 1817 skal ha vært forsvunnet (Klüwer).