Lokaliteten ble oppdaget gjennom funn av artefakter i grusen som er omrotet rett nedenfor vannledninga, men ved nærmere ettersyn viste det seg at artefaktene også befant seg på ikkeforstyrrete flekker med mindre vegetasjon. Materialet består av blant annet en rundkjerne i hvit/grå kvartsitt, en flekke med terminasjon i hengselsbrudd, sannsynligvis laget med direkte myk teknikk, og diverse avslag i hvit og båndet kvartsitt i det vestlige området. To makroavslag i jaspis og et kvartsittavslag ble funnet i det østlige området. Ettersom området er utsatt for belastning ble disse funnene samlet inn. Det ble tatt et prøvestikk i direkte tilknytning til og rett nord for løsfunnene lengst mot vest for å undersøke tykkelse og sammensetning på sedimenter og hvorvidt man kunne forvente uforstyrrete funn under vegetasjon. Lagfølgen var 5 cm torv fulgt av 5 cm grus iblandet sand, dette var ikke forstyrret. Funn ble påtruffet rett under torva, vi valgte derfor å ikke gå dypere. Funnene fra prøvestikket ble lagt tilbake og prøvestikket lukket igjen. Siden det er gjort moderne inngrep her, er det vanskelig å anslå hvor stor utstrekning lokaliteten opprinnelig har hatt. Negative prøvestikk sør og nord for overflatefunnene viser at oppholdet har foregått parallelt med den fortidige strandlinjen, i et belte langs 35-meterskoten. Muligens har aktiviteten strakt seg helt øst i bukta, men pga av maskinell aktivitet er spor etter dette ikke synlige på overflaten. Gjennom flere prøvestikk mot øst kan imidlertid slik aktivitet muligens påvises. Boplassen avgrenses i sin nåværende tilstand til å ha en utstrekning på ca 50x15 meter. Ut fra funnmaterialet, utstrekning og strandlinjenivåer, må boplassen ansees til å ha vært av betydelig størrelse, og var muligens besøkt flere ganger eller av en større gruppe tidlig i eldre steinalders fase II, ca 9000BP (8200 f.Kr.).