Gullhaugfeltet: De tydelige gravhaugene (enkeltminnene 1 - 7)) er runde, klart markerte av fotgrøfter og tydelige i terrenget. De er bygget av skjellsand med tett torvdekke. Alle har søkk i toppen. Båtformede hauger (enkeltminnene 8 - 12). Samme byggemateriale, avgrenset av fotgrøft, utydeligere i terrenget enn de foregående, særlig pga vegetasjonen. Ligger i SØ-delen av feltet. De øvrige er av mer ubestemmelig type, ofte uklart markert og utydelige i terrenget. Flere av disse er restaurert etter undersøkelser av Harald Egenæs Lund i perioden 1950 - 1954.
Egenæs Lund omtaler (cfr. kart) en brolegning straks S for Gullhaugen. I 1977 var bare få steiner synlige. Egenæs Lund beskriver den slik: "Straks S for Gullhaugen og i retning av haug II's vestside gikk det en bredere brolegning av større kampesein, som så vidt stakk opp av grusbunnen. Den nærmere hensikt med denne brolegning er foreløpig ukjent. Den har i hvert fall ikke vært påkrevd på grunn av større væte enn ellers. Den ligger på det høyeste på feltet og på et meget tørt område". Egenæs Lund bemerker en del større og mindre søkk utover mellom haugene. Han mener de muligens kan være innsynkninger etter flatmarksgraver, noe som ikke kan avgøres uten nærmere undersøkelser. Han undersøkte en av de mindre gropene uten at det ble funnet oldsaker eller særlige detaljer.
Ved ØK-registreringen i 1977 ble dette gravfeltet slått sammen med Gravfeltet ved Leia, på tross av at Lund betraktet dem som to adskilte felt på grunn av feltenes ulike karakter. Generelt kan det bemerkes at samtlige gravminner på østsida (Gullhaugfeltet) er bygd av sand/jord og alle de undersøkte kan dateres til vikingtid. På vestsida, Gravfeltet ved Leia, er alle gravminnene røyser og har eldre jernalder-preg. I tillegg er det mer enn 50 meter mellom feltene. I 2013 er dette tilbakeført slik at feltet nå fremstår som to felt; Gullhaugfeltet og Gravfeltet ved leia (id 170557). Dette samsvarer med original registrering og med litteratur om feltene.